Det var alltid bjeffing i gårdsplassen til det gamle huset. Dag og natt, vinter og sommer – det virket som om hundene aldri sluttet et øyeblikk. Beboerne klaget til kommunen, politiet og boligkontoret – «den gamle mannen og hundene hans driver alle til vanvidd».
Han het Oliver. Et lite hus i utkanten av byen, med avskallet maling og et gjerde bak hvilket det alltid blinket haler. Ingen gikk dit – lukten, støyen og de endeløse posene med mat han bar fra butikken. Det virket som om han ikke hadde familie eller venner bortsett fra disse hundene.
En gang ringte naboene til en kommisjon for å sjekke om han mishandlet dyrene. Da Oliver selv åpnet døren, frøs alle. Inne var det rent, med gamle tepper på gulvet og ti hunder som løp rundt ham – forskjellige, halte, blinde, men lykkelige.
«Er dette et dyreherberge?» spurte en ung kvinne fra kommisjonen.
«Nei», svarte han stille. «Dette er de som ingen ville ha.»
Han fortalte at han tidligere hadde jobbet som veterinær. Etter at kona hans døde, klarte han ikke å behandle dyr lenger – det var for tungt. Men en dag tok han med seg den første forlatte hunden hjem. Så en til. Og så en tredje.
«Når jeg hører dem puste i nærheten,» sa han med et smil, «virker ikke huset så tomt.»
Siden da har klagene opphørt. Folk begynte å bringe mat, hjelpe til med å rydde i hagen, og barn begynte å komme for å leke med hundene. Støyen var der fortsatt – men nå var det ikke irriterende bjeffing, men den livlige lyden av takknemlighet og kjærlighet.
