Butikken var nesten tom. Det var kveld, med svakt lampelys og lukten av billig brød og fuktige jakker. Bak kassaapparatet sto en ung ekspeditrise, trøtt, irritert og klar til å stenge. En gammel dame nærmet seg køen, kledd i en falmet frakk, med skjelvende hender og en pose med mynter som klirret inni.
«Frøken, ingen pose, takk, jeg bærer den selv», sa hun stille og la et brød, melk og et lite stykke smør på disken.
Selgeren så på henne og rullet med øynene.
«Er det så vanskelig å telle opp vekslepengene med en gang? Jeg er ikke en bank! Skynd deg, vær så snill, jeg har kø!»
Den gamle kvinnen stivnet og begynte å ta mynter ut av vesken sin i all hast, og blandet sammen tiere og øre. Mynter rullet over disken, og en falt på gulvet. Noen i køen lo, andre sukket misfornøyd.
«Herregud,» sa ekspeditrisen, «hvor lang tid skal dette ta! Hun tok med seg en hel veske, men hun kan ikke betale!
Den gamle kvinnen var stille. Hun sa bare lavt:
«Beklager… Jeg ville bare… ikke bære alt i hånden.»
Da hun endelig rakte over småpengene, feide selgeren irritert myntene inn i kassaapparatet. I det øyeblikket falt en gammel, slitt konvolutt bundet med snor ut av den gamle kvinnens pose. Selgeren plukket den mekanisk opp og leste den falmede, men fortsatt lesbare inskripsjonen:
«Til min sønns begravelse.»
Det ble øyeblikkelig stille i rommet. Den gamle kvinnen, som la merke til selgerens blikk, prøvde å ta konvolutten tilbake.
«Vær så snill, ikke rør den. Det er… Jeg hadde bare ikke tid… Alt er fortsatt der, fra det året.»
Stemmen hennes brøt. Hun tok varene sine, la dem forsiktig i vesken og gikk, mens hun slepte føttene over flisene.
Selgeren sto urørlig. Støyen i butikken stilnet. En mynt som hadde falt under disken glitret i det svake lyset. Jenta stirret på døren som den gamle kvinnen hadde forsvunnet bak, og for første gang på lenge visste hun ikke hva hun skulle si.
Den kvelden stengte hun butikken senere enn vanlig. Det lå en lapp på kassaapparatet:
«Jeg kommer tilbake. Ikke for pengene. For tilgivelse.»
