Hver morgen gikk hun ned korridoren med en søppelsekk og smilte når hun stoppet ved døra på motsatt side. Det var den gamle Mr Ellis’ dør. Han bodde alene – stille, uflidd, med grått skjegg og hodet alltid bøyd.
«Han banker på radiatorene igjen om natten», mumlet hun. «Hvor mye mer kan jeg tåle?»
Hun dumpet posen med et brak rett under dørmatten hans. Rester, papir, skitt. «La ham få vite at alle er lei av ham», tenkte hun, fornøyd med seg selv.
Naboene så bort. Ingen ville bli involvert – den gamle mannen ville uansett snart dø, hvisket de.
En morgen forble døren overfor lukket lenger enn vanlig. Det kom en fuktig lukt fra leiligheten. Politiet kom dagen etter. Mr Ellis ble funnet i lenestolen sin – han hadde dødd fredfullt i søvne.
Hun følte … ikke skyld, nei. Mer som forlegenhet. Hun følte seg til og med litt lettet – «endelig, stillhet».
To uker senere kom det et brev. Navnet hennes sto på konvolutten. Inni var det et brev fra kommunen:
«I samsvar med testamentet til avdøde James Ellis overføres leilighet nr. 12 til deg.»
Hun stivnet. Så lo hun.
«Hva slags tull? Det må være en feil.»
Men det var ikke en feil. Alle papirene var i orden. Leiligheten hans ble overført til henne.
Da hun først gikk inn, var luften tykk av støv og en gammel, nesten søt lukt. Det lå en pent stablet haug med brev på bordet. Det første var adressert til henne.
Hun åpnet det.
«Fru Hope, jeg visste at du ikke likte meg. Men hvis du bare hadde spurt meg én gang: ‘Hvorfor banker jeg?’, ville du ha visst at det ikke var en klage. Jeg sjekket bare om du kunne høre det ovenfra … den lyden. Røret ditt lekket. Jeg reparerte det hver kveld, slik at vannet ikke skulle oversvømme gulvet ditt.»
«Jeg har ikke snakket med noen på mange år. Men jeg hørte deg le. Og, så rart det enn kan høres ut, det hjalp meg å huske at livet fortsatt var der.»
«Jeg overlater leiligheten til deg. Ikke fordi jeg tilgir deg. Men fordi jeg håper at du en dag vil forstå hva vennlighet er – stille, uten ord.»
Hun sto midt i rommet, ute av stand til å bevege seg. Utenfor vinduet suste vinden gjennom ventilasjonssystemet – den samme lyden som en gang hadde drevet henne til vanvidd.
Nå virket den som en stemme – myk, levende, det eneste som var igjen for å minne henne om at noen ganger kommer godheten ikke i løpet av livet, men etter det.
