Salen var dekorert med hvite blomster, og det spilte myk, høytidelig musikk. Alle reiste seg da brudgommen kom inn – selvsikker, rolig, med det blikket i øynene som fortalte bruden alt: kjærlighet, spenning, håp. Sofia gikk mot ham og kjente knærne gi etter. Dagen hun hadde ventet på hele livet.
De sto overfor hverandre og holdt hverandre i hendene. Prestene snakket om familie, troskap, kjærlighet, men Sofia kunne ikke lenger høre noe – bare sitt eget hjerteslag.
Og plutselig, midt i seremonien, ble Alex, hennes forlovede, blek, slapp hånden hennes og tok et skritt tilbake. Alle stivnet. Han knelte ned. Men ikke for henne.
Sofia snudde seg – bak henne, ved inngangen, sto en eldre kvinne med stokk. Alex tok av ringen med skjelvende hender og hvisket:
«Unnskyld, mamma. Jeg kunne ikke gjøre det før du kom.»
Hun sto der, ute av stand til å tro sine egne øyne. Hans mor hadde vært imot bryllupet helt fra begynnelsen. Hun kom ikke på prøvene, svarte ikke på telefonene hans og sa at «sønnen hennes gjorde en feil». Men nå, da han så henne i døren, sluttet alt rundt ham å eksistere.
Han knelte, omfavnet henne og gråt. Salen var stille. Sofia visste ikke om hun skulle gråte, gå eller bare stå der. Det virket som om hele verden hadde stivnet og så på mannen hun elsket velge mellom fortiden og fremtiden.
Da han reiste seg, var øynene hans røde og stemmen hans skjelvet:
«Jeg vil ikke gifte meg før hun velsigner oss.»
Moren hans nærmet seg sakte, så på bruden og smilte for første gang på lenge.
