Jeg husker den morgenen i minste detalj.
Byen pustet juni – den luktet lindetrær, bensin og ferske bakverk fra bakeriet på hjørnet.
Luften var tykk og gylden, som om noen hadde sølt honning over gatene.
Bryllupet skulle begynne ved middagstid.
Hun sto ved vinduet i en hvit kjole som virket for rolig for henne.
Jeg så henne stryke den tynne kanten av sløret sitt, som om hun var redd for å rive det med en eneste bevegelse.
Brudgommen ankom før alle andre.
Han tok av seg jakken, pustet ut og tok en liten hvit kanin ut av vesken sin.
«Han blir vår talisman», sa han.
Hun lo – mykt, litt forvirret – og tok dyret i armene sine.
Kaninen skalv som et snøfnugg i håndflaten hennes.
Hun presset den mot brystet, og i det øyeblikket virket alt å stoppe opp.
Fotografen klikket med kameraet, gjestene applauderte, noen hvisket: «Så rørende.»
Men så gikk noe galt.
Kaninen slapp fri, hoppet ned på gulvet og løp mot døren.
Noen skrek, noen lo, men hun løp etter den.
Jeg så kjolekanten hennes flimre i solstrålene,
hvordan hun løp barbeint ut i hagen,
hvordan armbåndene på håndleddene hennes klirret mens hun ropte navnet hans.
Kaninen forsvant bak porten,
og det samme gjorde hun.
Minuttene gikk. Først ventet alle, så begynte de å lete.
Han løp rundt i hagen og ropte på henne, stemmen hans brøt.
Og så fant han kjolen. På gresset.
Hvit, fuktig av dugg, med en revnet kant og en manglende knapp.
Hun var borte. Bare borte.
Senere sa hun at haren hadde vist henne hvor hun skulle lete –
mot et sted hvor livet ikke er som noen andres manus.
Det ble ikke noe bryllup.
Men den dagen forsto jeg for første gang: Noen ganger er det ikke tilfeldighetene som ødelegger alt,
men en sjanse gitt av skjebnen, forkledd som en hvit hare.
Og siden den gang, når jeg går forbi det bakeriet, kjenner jeg fortsatt duften av lindetrærne og hører
noens stille talisman hoppe et sted langt borte.
