Anna hadde ventet på denne dagen med spenning og nervøsitet. Den andre ultralydundersøkelsen – den hvor man kan se babyen, høre hjerteslagene og finne ut om alt er i orden. Hun brukte lang tid på å velge lege, bestilte time på forhånd og leste hundrevis av anmeldelser. Hun ønsket at alt skulle være perfekt.
Kontoret luktet antiseptisk. Legen, en rolig mann i femtiårene med en myk stemme, ba henne legge seg på sofaen. Maskinen surret, og kald gel berørte huden hennes. Anna så på skjermen og holdt pusten.
«Her er hodet», sa legen stille. «Her er armene…»
Han smilte, men ble plutselig stille. Ansiktet hans forandret seg. Han rynket pannen, gikk nærmere monitoren og begynte å bevege sensoren sakte.
«Er alt i orden?» spurte Anna. Stemmen hennes skalv.
Legen svarte ikke med en gang. Han trykket på en knapp, tok et bilde, så et til.
«Når var din siste ultralyd?» spurte han stille.
«For tre uker siden. Alt var i orden. Hvorfor spør du?»
Han sukket dypt.
«Hør her», sa han og vendte seg mot henne. «Ser du denne flekken?»
Anna nikket.
«Det er ikke ett hjerte. Det er to.»
Hun stivnet.
«To?»
«Ja», smilte legen. «Du venter tvillinger. Den ene babyen gjemte seg bak den andre og kunne ikke sees før.»
Anna gråt. Ikke av frykt, men av lykke. Legen tørket svetten fra pannen og sa med et smil:
«Du skremte meg mer enn jeg skremte deg.»
