Begravelsen var stille. Det dryppet, regndråper trommet på svarte paraplyer, og begravelsesmusikken hørtes dempet ut, som om den kom fra langt unna. Amy sto ved kisten med hendene foldet, uten å gråte, og stirret bare på ett punkt. Mannen hennes hadde dødd plutselig: en ulykke, øyeblikkelig, uten sjanse til å overleve.
Hun kunne ikke tro det. Det hele virket som en drøm, hvor lyder og ansikter smeltet sammen. Venner, kolleger og naboer sto i nærheten. Stemmene deres hørtes dempet ut, til Amys blikk falt på noen i enden av raden. En mann. Høy, med det samme ansiktet. De samme øynene, det samme arret på leppen, den samme håndbevegelsen.
Hjertet hennes hamret i brystet. Hun stivnet.
«Nei…», hvisket hun.
Mannen la merke til blikket hennes. Øynene deres møttes et øyeblikk, og han vendte seg umiddelbart bort og senket paraplyen.
Amy tok et skritt fremover og kjente at beina ga etter.
«Vent!» ropte hun, men støyen fra folkemengden og lyden av regnet overdøvet stemmen hennes.
Da seremonien var over, løp hun etter ham, men han hadde forsvunnet mellom bilene.
Senere, hjemme, tok hun frem et gammelt album. I en av konvoluttene gjemt under bryllupsbildet deres, fant hun et bilde tatt for mange år siden: mannen hennes sto ved siden av akkurat den mannen. Bare ett ord var skrevet under bildet:
«Oss.»
Amy sank ned på gulvet og følte at bakken forsvant under føttene hennes. Hun hadde levd sammen med en mann hun kjente – og samtidig ikke kjente i det hele tatt.
