Middagssolen var klar og gylden.
Elven glitret som et speil og reflekterte himmelen og den hvite kjolen som sakte gikk over den gamle broen.
Landsbyen strømmet ut på bredden – alle ville se dem gå sammen, hånd i hånd.
Brudgommen gikk litt foran og ledet bruden forsiktig.
Han var redd for å se ned – plankene under føttene knirket,
men hennes latter skar gjennom hans angst som en solstråle gjennom tåken.
Barn kastet blomsterblader, gamle mennesker nikket fra bredden,
en trekkspiller som sto ved porten spilte stille en melodi som alle kjente.
Luften var fylt av duften av syriner og noe festlig, nesten skjørt.
Broen skalv.
Først lett, som om vinden hadde blåst over vannet.
Og så – hul, som et hjerte som hadde hoppet over et slag.
Folk stivnet.
Et eller annet sted skrek en kvinne.
Lyden av et knakk rev gjennom luften, og i det samme sekundet snurret alt – sløret, blomstene, plankene, hendene.
Elven tok dem på et øyeblikk.
Den hvite kjolen blinket i vannet som en sky og forsvant.
Og bare stillhet gjensto på bredden, tykk som røyk etter en brann.
Han kom opp først.
Han holdt hånden hennes, men strømmen var sterkere.
Hans rop ekko lenge i kystens siv, til det bare ble et ekko.
Den kvelden brant et lys over elven.
Noen sa at han hadde kommet tilbake. Han satte seg på et stykke av den ødelagte broen og tente en lampe.
Han satt lenge og stirret på vannet, som om han ventet på at silhuetten hennes skulle stige opp fra dypet.
Noen dager senere førte vannet bort de siste plankene.
Men hver høst, når tåken legger seg over elven,
sier folk at de ser en brud i hvitt gå over den usynlige broen,
og ved siden av henne en mann som holder henne i hånden.
De går sakte, som om tiden fortsatt venter
på at denne overgangen endelig skal ta slutt.
