Det var en tøff natt. Røyken var så tett at man ikke kunne se himmelen eller gaten. Sirener brøt stillheten i den sovende forstaden, og brannen fortærte huset som om himmelen selv hadde falt ned på jorden.
Thomas, brannkommandanten, var den første som gikk inn. Flammene slo mot ansiktet hans, taket knirket, og hvert åndedrag var en kamp. I et rom i andre etasje fant de en kvinne – bevisstløs, omgitt av røyk. Han løftet henne opp i armene sine, men i det øyeblikket kollapset en takbjelke rett foran utgangen.
Han skrek om hjelp, men luften var i ferd med å ta slutt. Da kollegene hans fikk ham ut, pustet hun ikke lenger.
Etter den natten sov Thomas knapt. Han gikk på jobb, trente, spøkte med gutta, men innvendig følte han seg tom. Kvinnen hadde en datter, en jente på rundt ni år. Han så henne en gang, i begravelsen. Hun sto i en svart frakk, holdt en hvit blomst og gråt ikke. Hun bare stirret.
Et år gikk. En kald februar-dag kom han hjem etter skiftet sitt og fant en konvolutt uten avsenderadresse i postkassen sin. Håndskriften var barnslig, usikker.
Han åpnet den.
«Hei, Mr. Thomas. Du husker meg sikkert ikke. Jeg er jenta hvis mor du prøvde å redde. Jeg vet at du ikke lyktes, men moren min sa at hvis noen gjør sitt beste, betyr det at de er en god person. Jeg vil at du skal vite at jeg ikke er sint på deg. Jeg går i en brannmannsklubb. Når jeg blir voksen, skal jeg redde mennesker, akkurat som deg.»
Thomas leste brevet tre ganger. Så brettet han det pent sammen og la det i lommen på uniformen.
Fra da av hadde han det med seg på alle utrykninger.
Og hver gang sirenen gikk, så han opp mot himmelen og hvisket:
«Takk, lille venn. Jeg husker det.»
