Det skjedde tidlig på kvelden, da solen allerede var på vei ned og varmt lys spredte seg over vannet, som om noen hadde sølt flytende gull. Elven strømmet rolig og dovent og speilet skyene, og over den hang lukten av vått gress og unge piletrær.
Jeg gikk langs bredden med kameraet mitt og ønsket å fange dagens siste solstråler. Plutselig hørte jeg et plask. Det var skarpt og ukjent, som om noen hadde falt i vannet. Jeg snudde hodet – og hjertet sank.
Midt i elven, i det grumsete vannet, kunne jeg se en kjole. En ekte brudekjole – lang, tung, med blonder. Og ved siden av den – en hest. Stor, brun, med våt manke, som virket uvirkelig, som noe fra en drøm.
Den sto brystdypt i vannet og strakte seg ut mot kvinnen. Kjolen var viklet inn i strømmen, og hendene hennes klamret seg fast til ingenting. Et øyeblikk til, og hun ville blitt feid bort. Men hesten gikk dypere. Brått, som om den bestemte alt for dem begge.
Jeg visste ikke hvor den hadde kommet fra. Det var ingen på bredden. Bare denne lyden – pusting, plasking, alarm. Hesten dykket under kvinnens skulder, dyttet henne med snuten, og hun grep skjelvende tak i manen.
Det hele varte i noen sekunder. Men så kom de ut. Sakte, som om de kom fra et annet liv. Vann dryppet fra kjolen hennes, solen gikk ned, og det virket som om tiden hadde stoppet.
Kvinnen sto urørlig. Våt blonder klistret seg til huden hennes, og hesten pustet ved siden av henne og berørte skulderen hennes. De så på hverandre som om de allerede hadde sagt alt – uten ord.
Noen minutter senere kom det folk. Noen ropte, noen løp, noen gråt. Men hun holdt fortsatt fast i manen som om den var et anker.
Senere fant jeg ut at det ikke var noe bryllup. Brudgommen dukket ikke opp. Hun kom bare til elven – i kjolen hun skulle si «ja» i. Og kanskje hun ønsket at elven skulle ta alt med seg.
Men i stedet kom en hest. Ingen visste hvem den tilhørte eller hvor den kom fra. Ingen fant noen gang eieren.
Siden den gang tenker jeg ofte: kanskje noen mirakler bare velger sitt øyeblikk. Når en person allerede har gitt slipp på alt – og plutselig bringer noen dem tilbake til livet.
