Det var en frostklar kveld. Luften var tykk, som om den ringte. Hvit snø knaste under føttene, og damp steg opp fra munnen hans. Maxim var på vei hjem fra jobb, pakket inn i jakkekragen. Biler sto i gårdsplassen, dekket av et tynt lag med rim, og vinduene i husene lyste med varmt lys. Han var i ferd med å snu seg mot inngangen da han la merke til en liten rosa votte i snøen.
Han bøyde seg ned, plukket den opp og så seg automatisk rundt. Det var ingen der. Gårdsplassen var tom, bare vinden raslet i posene ved søppelkassene. Maxim klemte votten i håndflaten, med intensjon om å legge den på panseret til den nærmeste bilen, men plutselig hørte han en stille, knapt hørbar lyd. Det var som om noen hadde sniffet.
Han stivnet. Han lyttet.
Lyden gjentok seg – et kort, dempet gråt som kom fra under en parkert SUV. Hjertet hans hoppet over et slag. Maxim bøyde seg ned, knelte, kikket under bilen og stivnet.
Der, i mørket mellom hjulene, satt en liten gutt på rundt tre år. Kinnene hans var røde av kulden, nesen var blank, og han holdt en annen votte i hendene. Han hulket stille og så rett på Maxim.
«Hei, gutt…», hvisket han og strakte ut hånden. «Det er greit. Ikke vær redd.»
Gutten var stille. Han presset bare votten mot brystet og krøp seg enda tettere sammen.
Maxim tok frem telefonen, skrudde på lommelykten og så seg rundt. Hagen var tom, ikke en sjel å se. Han knelte seg ned, krøp forsiktig under støtfangeren og strakte ut hånden.
«Hvor er moren din?» spurte han lavt. «Er du kald?»
Barnet nikket.
Maxim tok av seg hansken og strakte ut håndflaten. Et sekund senere hvilte en liten hånd forsiktig i hans. Han trakk gutten forsiktig ut. Han hadde ikke lue, hadde på seg en dunjakke uten glidelås og sko på bare føtter.
Maxim tok av seg skjerfet og pakket det rundt barnet.
«Hva heter du?»
«Kostya», svarte gutten stille og svelget tårene.
«Hvor er moren din, Kostya?»
«Hun dro … hun sa hun skulle komme tilbake …»
Maxim kjente en kulde gå nedover ryggraden. Han snudde seg – det var bare snø, biler og mørke rundt ham.
Han tok frem telefonen og ringte 112. Mens han snakket med operatøren, holdt gutten hånden hans.
Da politiet kom, sovnet barnet i armene hans.
Senere viste det seg at moren hadde latt sønnen være igjen i bilen i noen minutter mens hun gikk på apoteket. Men hun følte seg dårlig og mistet bevisstheten midt i butikken.
Hvis Maxim ikke hadde lagt merke til den lille votten, hadde gutten kanskje ikke overlevd til neste morgen.
