Det var en vanlig kveld. Oktober, fuktig luft, gule blader som lå fastkilt til asfalten. Artem var på vei hjem fra jobb og la merke til en bil på parkeringsplassen ved butikken som sto for nær hans egen. Det var en gammel Ford, dekket av støv, med en knapt merkbar bulk i døren. Han forbannet seg under pusten, men i stedet for å la det ødelegge humøret, tok han et stykke papir og en penn ut av ryggsekken. «Vennligst parker mer forsiktig. Du har etterlatt en ripe», skrev han og presset lappen mot vinduet.
Han gikk hjem mens han lyttet til musikk på hodetelefonene. Værmeldingen lovet regn, og byen virket som om den holdt pusten. Han følte seg rolig – den lille irritasjonen hadde raskt forsvunnet.
Om morgenen gikk han forbi den samme butikken igjen. Politi, sperrebånd, ambulanse. Folk sto rundt og noen filmet med mobiltelefonene sine. Artem stoppet. På samme sted hvor den støvete Ford-en hadde stått i går, lå det nå en haug med metall. En lastebil hadde kjørt inn i bilen rundt midnatt.
Han gikk nærmere. En politimann vinket ham til å stoppe: «Nei, gutt.» Artem nikket, men blikket hans falt på noe skinnende på den våte asfalten. En vindusvisker, bøyd, og et hvitt papir ved siden av. Han kjente igjen håndskriften sin.
Senere fikk han vite at sjåføren hadde omkommet på stedet. En ung mann, omtrent på hans alder. Rapporten sa at ulykken skjedde bare to timer etter at Artem hadde lagt igjen lappen.
I flere dager kunne han ikke få det ut av hodet. Hvem var denne mannen? Hvorfor akkurat den bilen? Hvorfor bestemte han seg for å skrive noe i stedet for bare å gå? Om natten lå Artem våken og forestilte seg at mannen satte seg inn i bilen, leste lappen og smilte – kanskje bestemte han seg for å be om unnskyldning om morgenen.
En uke senere vendte han tilbake til samme sted. Det var enda flere blader, og det dryppet. Det var spor av kritt igjen på asfalten – omrisset av bilen, en mørk oljeflekk. Han tok frem et nytt stykke papir og skrev bare to linjer:
«Beklager, jeg visste ikke.»
Og igjen presset han lappen mot samme fortauskant der Ford-en en gang hadde stått.
Da han gikk bort og snudde seg, var papiret allerede forsvunnet.
