Hun sto ved døren til folkeregisterkontoret, kledd i en hvit kjole som nå lignet vått papir – tynn, skjelvende, nesten gjennomsiktig. Regnet øste ned som om himmelen hadde bestemt seg for å vaske bort hvert eneste snev av håp. Stoffet klistret seg til huden hennes, krøllene hennes ble til mørke tråder, og dråper rant nedover ansiktet hennes – enten regnvann eller tårer. Fragmenter av blomsterblader glitret på trappetrinnene under føttene hennes – hvite roser spredt ut som uuttalte ord.
Telefonen vibrerte i hånden hennes, men ikke på grunn av en innkommende samtale – bare på grunn av klokkeslettet. Minutter gikk, og ble til timer. Ingen kom. Ingen skrev.
Hun sto der litt lenger, som om hun prøvde å holde fast i øyeblikket, som å holde en dør som var i ferd med å lukkes. Så tok hun av seg høyhælene – skrittene hennes ble myke, nesten barnslige. Hun satte seg ned på trappetrinnene, uten å bry seg om at kjolen hennes hadde blitt grå av skitt, og gråt. Skuldrene hennes skalv, pusten hennes stokket seg, verden rundt henne ble uskarp som en akvarell. Byen summet i det fjerne, biler suste forbi, paraplyer fløy frem og tilbake, og hun satt med ansiktet begravet i hendene, som det roligste stedet på det støyende kartet.
Noen nærmet seg ubemerket. Først lyden av fotspor i pytter, så det lette banket fra paraplyer.
«Frøken», sa en mannlig stemme. «Dette er til deg.»
Hun så opp. Foran henne sto en budbringer – høy, våt, med to paraplyer i hendene og en pose innpakket i plast. Det sto et navn på navneskiltet hans, men hun leste det ikke. Hun bare rakte ut hånden.
Det var en konvolutt i posen. Hjertet hennes kjente igjen håndskriften før fingrene hennes berørte papiret.
«Beklager. Jeg kan ikke.»
Bare to linjer. Ingen signatur, ingen forklaring.
Verden ble stillere. Selv regnet syntes å avta og ble til en svak rasling. Hun leste ordene flere ganger, som om hun håpet at det var noe annet skjult mellom dem. En forklaring. En sjanse. Men nei. Bare kald endelighet.
Hun pustet ut, og i det øyeblikket la hun merke til en annen konvolutt. Liten, litt krøllet, med ujevn skrift: «Feilaktig gave. Fra en annen bestilling.»
Hun åpnet den. Inni var det en billett til Praha. Én billett. Til i morgen.
Hun lo – kort, nesten hysterisk. Og så begynte hun å gråte igjen.
Kureren sto i nærheten og gikk ikke. Han så på henne med stille medfølelse, uten å tilby noen trøst. Han sto bare i regnet og holdt en paraply over henne mens hun så på billetten som om den var et merkelig tegn fra verden, som hadde bestemt seg for ikke å gjøre slutt på henne, men å gi henne et dytt.
Tre dager senere fløy hun bort. Uten kjole, uten bukett, bare med en koffert og et hjerte som ikke lenger var fylt av sinne. Praha luktet av kaffe, brød og morgenluft. Hun vandret gjennom de smale gatene, fortapt blant turistene, satte seg på en kafé med vinduer som vendte ut mot Vltava og så sitt nye ansikt i speilbildet i glasset – rolig, lyst, fritt.
Hver morgen begynte på samme måte: kaffe, en tur, solen på huden hennes. Hun lærte å le igjen. Og å ikke vente på telefonsamtaler.
Tre måneder senere kom hun tilbake. I samme kjole – nå strøket, tørr, annerledes.
Det regnet igjen ved døren til folkeregisterkontoret, men nå var det stille, nesten mildt. Og en mann med to paraplyer sto på trappen.
Han smilte.
«Jeg trodde ikke du ville komme likevel.»
Hun så på ham, og øynene hennes reflekterte alt: regnskyllet, Praha, den tomme konvolutten, billetten, den nye dagen.
«Kureren kommer alltid», sa hun og lo.
Nå var bruden virkelig gift. Med mannen som en gang bare dekket henne med paraplyer på den kaldeste dagen i hennes liv.
