Jeg husker den dagen — klar, nesten vindstille, med duften av ferskt brød fra nabobakeriet.
Solen skinte gjennom glassvinduene i supermarkedet og reflekterte seg i det polerte gulvet, hvor hjulene på rullestolen hennes etterlot knapt merkbare merker.
Anna smilte alltid til kassadamerne, selv om de ikke la merke til henne.
Hun bodde alene, og denne butikken var som en kort tur inn i de levendes verden for henne.
Den dagen kjøpte hun bare noen få ting – melk, epler og en pakke kattemat.
Jeg sto bak henne i køen og så hvor behendig hun trykket på telefonen sin på terminalen og takket ekspeditrisen.
Men plutselig – hørtes en alarm.
En sikkerhetsvakt, en ung mann i uniform, gikk bort til henne og sa noe.
Jeg kunne ikke høre hva han sa, men smilet forsvant øyeblikkelig fra ansiktet hennes.
«Du glemte å betale for sjokoladen», sa han.
«Hvilken sjokolade?», spurte hun forvirret.
Da tok han en sjokoladeplate ut av vesken hennes – pent innpakket, uåpnet.
Anna ble blek.
«Den er ikke min. Jeg har ikke tatt den.»
Folkene rundt oss stivnet.
Noen hvisket: «Det sier de alle sammen.»
Kassereren snudde seg bort og lot som om han sjekket kvitteringen.
Jeg så sikkerhetsvakten ringe sjefen, så at det ikke var ondskap i øynene deres – bare vane.
For dem var hun allerede skyldig.
Anna prøvde å forklare at noen kanskje hadde lagt den i vesken hennes mens hun tok varer fra den nederste hyllen.
Men ordene hennes forsvant i luften – ingen lyttet.
Hun skalv og klamret seg fast til hjulene, som om hun prøvde å opprettholde balansen i en verden hvor den hadde forsvunnet.
Politiet kom raskt.
To personer i uniform, korte spørsmål, kalde blikk.
De ropte ikke, men stemmene deres formidlet en «vi vet hva som foregår»-holdning.
Hun gråt stille, som om hun ba om unnskyldning for å eksistere.
Jeg så henne bli ført gjennom hallen.
Folk gikk til side som om de sto overfor noe ubehagelig.
Hun så rett frem, rolig, med en slags sliten stolthet.
Og først da rullestolen var forbi, la jeg merke til en skinnende innpakning på gulvet – den samme sjokoladebiten, rullet under hyllen.
Jeg plukket den opp.
Men da jeg snudde meg, var Anna allerede blitt ført bort.
