Hun hørte en eksplosjon.
Først en stille, dump lyd, som om noen hadde smalt en dør i nabohuset. Så en til – høyere, med ekko. Vinduene klirret, og en lydbølge løp langs veggene. Hun frøs ved vinduet, med kaffekoppen stående på vinduskarmen.
Og plutselig – sirener. Skrik. Røyk over nabohusene.
Hun løp ut på gaten, uten å føle kulden, barbeint, i morgenkåpen. Luften luktet av brennende plast og metall. Folk løp mot den svarte røyken – noen med telefoner, andre bare med tomme blikk. Et eller annet sted gråt et barn. Et eller annet sted ropte noen et navn.
Hun kjente den bygningen. Han jobbet der.
Hennes mann.
For bare en halvtime siden hadde han dratt og sagt: «Jeg kommer tilbake til middag. Ikke vær bekymret.»
Hun visste ikke hvordan hun skulle slutte å være bekymret.
Telefonen svarte ikke. En gang. To ganger. Fem ganger.
Nettverket var overbelastet. Det virket som om hvert minutt var lengre enn et helt liv.
Og så – en samtale.
Hans nummer.
«Lever du?!» Ropet kom ut av munnen hennes før tanken rakk å danne seg.
Pause. Støy. Noens stemme.
«Det er ikke ham. Beklager.»
Verden ble stille.
«Jeg… jeg var der. Han hjalp folk med å komme seg ut. Han klarte å redde mange. Og han var den siste som forlot stedet.»
Hun sto i gaten, uten å gråte. Hun bare stirret mot røyken – som om sporene etter ham fortsatt var der.
Sirener ulte igjen, noen gikk forbi, berørte skulderen hennes, men hun hørte det ikke. Alt forsvant, til og med lyden av pusten hennes.
Hun sto der lenge, til hun var alene. Så gikk hun bare dit brannmennene gikk – sakte, som om hun visste at hun måtte være der. De stoppet henne ved inngangen. Hun viste dem ringen sin, og mannen med hjelmen nikket.
«Et øyeblikk», sa han.
Noen timer senere kom de med tingene hennes – telefonen, nøklene, klokken. Telefonen var ødelagt, men skjermen blinket fortsatt.
Hun trykket på knappen.
Melding.
Ulest.
Fra ham.
Sendt tre minutter før eksplosjonen.
«Gå ut. Se på himmelen. Jeg elsker deg.»
Hun sto med telefonen i hånden og så opp – der røyken hadde bølget, var det nå synlig et svakt lys. Og en fugl fløy blant det. Liten. Svart av aske, men i live.
Hun smilte plutselig.
