Det hadde regnet i tre dager i strekk. En gammel hund satt på siden av en smal landevei — våt, skjelvende, med sløve øyne. Potene var dekket av gjørme, pelsen var sammenfiltret og flokete. Biler kjørte forbi, men ingen stoppet.
Emma la merke til den på vei hjem fra byen. Bilen luktet kaffe og ferske bakverk, og kanskje var det denne koselige lukten som ble dråpen som fikk begeret til å flyte over – det var for varmt inne til å la noen være ute.
Hun gikk ut i regnet og satte seg på huk.
«Hei… hvem tilhører du?» sa hun stille.
Hunden løftet hodet og så ut som om den allerede visste svaret.
Emma tok den med hjem. Hun vasket den, kammet den og ga den mat. Hunden viste seg å være overraskende rolig – som om den visste at den endelig var kommet tilbake til der den hørte hjemme.
Den tredje natten la Emma merke til et gammelt, slitt halsbånd. Metallet var mørkt, men inngraveringen var synlig under smusset. Hun tørket det forsiktig med en klut og leste:
«Martha. Hvis du finner henne, ta henne med hjem.»
Og under det, et navn og en adresse: «Daniel Brooks».
Emma stivnet. Hun kunne ikke glemme det navnet.
For tre år siden hadde Daniel vært hennes forlovede. De hadde slått opp på en stygg måte – uten forklaring, uten farvel. Han hadde bare forsvunnet etter morens død. Emma hadde lett etter ham i lang tid, men han syntes å ha forsvunnet i løse luften.
Hunden la seg ved føttene hennes og klynket stille, som om den følte hennes uro.
Neste morgen dro Emma uten å nøle til adressen. Huset lå i utkanten av byen, overgrodd av gress. En rusten lås hang på porten. Men det var et svakt lys i vinduet.
Hun banket på.
Døren ble åpnet av en eldre mann med et magert ansikt.
«Emma?» sa han med hes stemme.
Hun sto der, ute av stand til å si et ord. Hunden bjeffet lavt og løp bort til ham.
Daniel knelte ned og omfavnet henne.
«Jeg trodde hun hadde dødd… for tre år siden, da du dro. Jeg lette etter henne – og etter deg også.
Emma forsto ikke.
«Meg? Dro? Men du forsvant jo.»
Han ristet på hodet.
«Jeg fikk vite at du døde i en ulykke. Jeg… kunne ikke bo der alt minnet meg om deg.»
Stillheten var tykk, som luften før en storm. Bare regnet utenfor vinduet og den gamle hundens rolige pust.
Emma senket blikket og strøk Martha.
På innsiden av halsbåndet la hun plutselig merke til en annen inngravering hun ikke hadde sett før – falmede ord, stemplet med liten skrift:
«Hun vil bringe deg hjem.»
