Det var en solrik, varm dag. En familie tilbrakte helgen ved en liten innsjø nær kysten – faren reparerte båtens motor, moren dekket bord, og deres åtte år gamle sønn Oliver ba stadig om å få «én tur til». Vannet var rolig, glitret i solen, og det var en lett bris – ingenting tydet på problemer.
Da motoren endelig startet, smilte faren:
«Ikke for langt, ok?»
Oliver nikket, og båten gled bort fra kysten.
Noen minutter senere forandret himmelen seg plutselig. En vindkast, en kraftig bølge, et kort, men kraftig rykk – og båten kantret. Faren klarte å gripe tak i kanten, men gutten gikk under. Vannet var grumsete og kaldt, og panikken gjorde det vanskelig å puste.
Oliver kom opp til overflaten og hostet. Han kunne ikke se kysten – bare grått skum og rusk. Plutselig berørte noe beinet hans. Han ble forskrekket, men skjønte etter et øyeblikk at det ikke var et brett eller et tau – det var noe levende.
En glatt, grå kropp dukket opp i nærheten – en nise, en liten slektning av delfinen. Den svømte rundt gutten og dyttet ham i siden, og ledet ham mot kysten. Den dykket flere ganger og dukket opp i nærheten, som om den dyttet ham oppover.
Faren hans la merke til bevegelsen og padlet med alle krefter, og så sønnen klamre seg fast til dyrets rygg. Niserne beveget seg trygt, og bølgene spredte seg fra kroppen dens. Etter noen minutter nådde de grunt vann. Gutten falt i vannet og hostet, og dyret, etter å ha svømt rundt, kom opp til overflaten igjen ved siden av ham – og forsvant deretter ned i dypet.
Senere sa redningsmannskapet at slike tilfeller er sjeldne, men kjente: sjøgriser hjelper noen ganger mennesker når de sanser fare.
Dagen etter ba Oliver faren sin om å tegne akkurat den sjøgrisen. På tegningen svømte den ved siden av ham, og under den sto det med store bokstaver:
«Min beste venn som ingen har sett.»
