Havet var rolig — glatt overflate, klart vann, lett bris. Anna, en erfaren dykker, hadde dykket her mange ganger før. Hun elsket dette stedet: korallene, de fargerike fiskene, den myke sanden på bunnen. Alt virket kjent og trygt.
Denne gangen dukket det opp en delfin i nærheten av båten. Den svømte sakte, som om den observerte. Anna smilte – slike møter virket alltid som et godt tegn. Da hun dykket, fulgte delfinen etter henne. Den svømte rundt henne, kom nærmere, men rørte henne ikke.
Etter noen minutter la Anna merke til at den oppførte seg merkelig – for påtrengende. Den svømte for nær, dyttet henne sidelengs, som om den prøvde å skyve henne bort fra revet. Først trodde hun det var en lek, men så følte hun seg urolig. Delfinen dykket brått foran henne og blokkerte veien.
Anna så opp og så en skygge. Langt unna, men den nærmet seg raskt. En enorm silhuett, en finne, en svak krusning i vannet. En hai.
Hjertet hennes stoppet. Anna begynte forsiktig å svømme bort, og prøvde å ikke gjøre noen brå bevegelser. Delfinen holdt seg nær, og svømte i sirkler mellom henne og rovdyret, som om den skapte et levende skjold. Da haien kom innenfor farlig avstand, kastet delfinen seg mot den, og lagde en høy klikkende lyd og bølger. Haien bremset opp, endret retning og svømte bort.
Anna steg opp til overflaten, kom opp og gispet etter luft. Delfinen svømte opp ved siden av henne, sprutet vann og så på henne til hun var i båten. Først da svømte den rundt henne og forsvant ned i dypet.
Senere bekreftet marinbiologer at delfiner faktisk beskytter mennesker mot haier hvis de sanser en trussel. Men Anna visste at det ikke bare var instinkt. Det var som om han forsto hva han gjorde.
Siden den gang har hun alltid returnert til det stedet. Noen ganger, når vannet er spesielt klart og solen står høyt, blinker en kjent silhuett under båten. Og Anna smiler:
«Takk, min venn.»
