Den dagen sto solen lavt og reflekterte seg i det grumsete vannet som fylte gatene.
Lukten av fuktighet og bensin hang i luften, og planker, plastflasker og veltede bøtter fløt over hustakene.
Jeg sto på en båt, holdt en stang og så – der det før hadde vært en smug, var det nå en ekte elv.
Jeg var den første som hørte bjeffingen.
Den var dempet og gjennomtrengende, som om noen ropte om hjelp.
Jeg snudde meg og så taket på et gammelt hus, halvt nedsenket i vannet. Seks eller syv hunder satt på kanten. De var alle våte, skjelvende, med ørene presset bakover.
Vi ropte til naboene våre, og noen minutter senere kom to båter til oss.
Folk var stille – bare plaskingen fra årene og hvisking: «De lever … se, de lever!»
En kvinne dekket munnen med hendene, som om hun var redd for å gråte.
Da vi kom nærmere, bjeffet hundene høyere.
En av dem, hvit med en svart flekk i pannen, strakte seg mot oss, men var redd for å hoppe.
Taket svaiet, vannet steg høyere og høyere.
En mann ved navn Ivo tok av seg jakken og gikk rett ut i vannet.
Han svømte mot huset, forbannet mellom tennene, men stoppet ikke.
Hundene løp rundt, så bestemte en seg og hoppet. Vi klarte å gripe den i nakkeskinnet.
Vi måtte bokstavelig talt løfte de andre ut med hendene, en etter en, to og to.
De klorte og hylte, men bet ikke. Øynene deres viste bare panikk og håp.
På et tidspunkt ble en av hundene sittende igjen – gammel, nesten grå. Hun rørte seg ikke før Ivo rakte ut hånden mot henne og sa stille:
«Kom igjen, bestemor. Det er over.»
Da den siste poten var i båten, kollapset taket rett bak oss.
Vann sprutet opp som en fontene, og vi stivnet. Ingen sa et ord.
Bare hundene pustet tungt og presset seg mot beina våre.
Barn med håndklær ventet på dem på stranden.
De klemte de våte, skjelvende dyrene, og latter brøt stillheten for første gang.
Den gamle hunden ble tatt av kvinnen som hadde dekket munnen med hendene.
Hun sa bare: «La ham bo hos meg.»
Og om kvelden, da solen gikk ned over vannet, så jeg Ivo sitte på restene av gjerdet.
En av hundene la hodet på fanget hans.
Han klappet den og så ut i det fjerne – dit huset hans en gang hadde stått.
