Elva var turbulent etter regnskyllet.
Folkemengden på broen ropte, noen ringte nødetatene, andre sto bare der og visste ikke hva de skulle gjøre.
En barnejakke blinket på overflaten — rød som et merke.
Thomas nølte ikke.
Han slapp bare telefonen, tok av seg jakken og hoppet uti.
Vannet traff brystet hans, kulden tok pusten fra ham, men han svømte med alle krefter.
Han klarte det.
Barnet var bevisstløst, ansiktet blekt, armene hang slapt ned.
Thomas løftet ham opp og dyttet ham mot land. Noen tok imot gutten, noen hjalp til med å trekke ham opp.
Folkemengden applauderte – akkurat som i filmene.
Men Thomas hørte verken lyder eller ord.
Han lå bare på sanden og stirret ut i vannet.
Noe glitret på bunnen – en liten metallisk refleksjon blant gjørmen.
Han dykket igjen.
Da de dro ham opp for andre gang, holdt han et rustent objekt i hånden – en gammel medaljong på en kjede.
En av redningsmennene sa dystert:
«Herregud… det er den samme.»
Det viste seg at for ti år siden hadde en kvinne druknet på samme sted.
Liket hennes ble funnet, men smykket – med et fotografi av et barn – var forsvunnet.
Politiet lette etter det i flere uker fordi etternavnet var inngravert på innsiden – nøkkelen til en uoppklart kidnappingssak.
Medaljongen ble åpnet på sykehuset.
Inni var det et fotografi av en kvinne og en liten gutt.
En gutt som lignet veldig på den Thomas nettopp hadde reddet.
Senere bekreftet politiet at barnet var barnebarnet til den samme kvinnen.
Hele denne tiden hadde moren hans lett etter alt som kunne knytte henne til fortiden.
Og nå hadde en tilfeldig fyr fra broen ikke bare reddet barnets liv,
men også gjenopprettet en historie som byen for lengst hadde gitt opp.
Da journalister spurte Thomas hvorfor han hoppet, svarte han enkelt:
«Fordi ingen andre hoppet.»
Og så la han til, mens han så på elven:
«Vet du… noen ganger bringer vannet tilbake mer enn bare mennesker. Det bringer tilbake sannheten.»
