Hun kunne ikke tro at alt dette skjedde med henne.
De hvite veggene på avdelingen, lukten av antiseptisk middel, den stille pipingen fra monitoren – alt virket som en mareritt det var umulig å våkne opp fra. For noen timer siden sa legene at babyen ikke kunne reddes. Hun lå urørlig og stirret i taket, uten å føle kroppen sin eller tiden.
Da døren åpnet seg, trodde hun at legen hadde kommet. Men det var han som sto i døråpningen – mannen hennes. Ansiktet hans var kaldt og uttrykksløst, og han holdt en mappe med papirer i hånden.
«Vi må snakke sammen», sa han tørt.
Hun snudde hodet.
«Nå?»
«Ja. Jo før, jo bedre.»
Han kom nærmere, tok frem en penn og la dokumentene på nattbordet.
«Dette er en skilsmissebegjæring. Skriv under.»
Fingrene hennes skalv.
«Mener du det?»
«Jeg orker ikke dette lenger. Vi er for forskjellige. Det blir bedre for oss begge.»
Hun så på ham uten å kjenne ham igjen. Denne mannen, som de hadde drømt om å få barn med, som hadde sverget at han alltid ville være der for henne, sto nå foran henne uten å se bort. Et øyeblikk trodde hun at hun så et glimt av tvil i øynene hans, men han vendte seg bort.
«Jeg så deg i går… med henne,» sa hun stille. «Du prøvde ikke engang å skjule det.»
Han stivnet. Så rettet han seg opp og svarte rolig:
«Det spiller ingen rolle. Alt er allerede avgjort.»
Tårene rullet nedover ansiktet hennes, men hun tok opp pennen. Hun signerte uten å se. Ikke for hans skyld – for å få slutt på det hele.
Da han gikk, hørte hun noen bak døren si stille:
«Er det alt?» Det var en kvinnestemme, selvsikker, litt irritert.
Han svarte:
«Ja. Endelig.»
Etter at hun ble utskrevet, forsvant hun. Ingen visste hvor hun bodde, hva hun gjorde, hvor hun hadde dratt. Han lette ikke etter henne. Først bodde han sammen med kvinnen som han trodde skulle bli starten på et nytt liv. Alt var enkelt, lett, fritt – inntil han en morgen mottok et brev.
En konvolutt uten avsenderadresse. Inni var det et fotografi.
Det viste en kvinne som sto ved en lekeplass, og ved siden av henne en gutt på rundt tre år, med de samme øynene som han hadde.
Han satt lenge og holdt fotografiet i hendene. Så dro han til stedet som poststemplet på brevet angav – en liten by i utkanten av landet. Han lette med øynene, spurte forbipasserende, men fant ingenting. Han så bare den samme lekeplassen, tom, i regnet.
Da forsto han: livet han hadde ødelagt med sin hastverk, ville ikke komme tilbake.
Og det som begynte med svik, viste seg å være tomt.
Og siden den gang, hver gang han gikk forbi barn som lo, fanget han seg selv i å tenke – et eller annet sted tilhørte kanskje den latteren hans sønn.
Den han aldri fikk se.
