Veien var tom, regnet dryppet på frontruten, og smertene ble sterkere.
Sofia satt i passasjersetet, klemte seg om magen og prøvde å ikke skrike.
«Hold ut, bare litt til», sa Leo, mannen hennes, mens han så på klokken.
Han var forsinket. Ikke til fødselen – til et møte.
Da veene startet, ba Sofia ham om å ringe ambulanse, men han insisterte på at «alt var under kontroll».
«Vi rekker det. Maks fem minutter», gjentok han mens han kjørte ut på motorveien.
Men fem minutter ble til ti, så tjue.
Regnet ble kraftigere. Frontlysene reflekterte i den våte asfalten. Sofia pustet tungt, tårene blandet seg med svetten.
«Leo, vær så snill… det kommer!» hvisket hun, men han bare grep rattet hardere.
Da tordenet rumlet over bilen, ble det klart at de ikke kunne kjøre lenger.
Bilen stoppet ved siden av veien. Leo gikk ut og ringte nervøst til noen, og lot Sofia være alene.
Alt skjedde raskt: smerte, skrik, pusting – og så hørte hun stille gråt.
Liten, hes, men ekte.
Hun holdt den lille kroppen i armene sine, ute av stand til å tro at hun hadde klart det.
Bilen luktet av regn og liv.
Leo kom tilbake først da alt var over. Han stivnet ved døren da han så kona si med babyen innpakket i jakken hans.
Sofia så opp.
«Gratulerer», sa hun stille. «Du klarte det. Til møtet ditt.»
Han sto i regnet og visste ikke hva han skulle si. Men hun lyttet ikke lenger.
Sofia så på den sovende babyen og følte seg lett for første gang.
Ingen roping. Ingen forklaringer. Ingen ham.
En uke senere pakket hun sakene sine, la nøklene på bordet og dro.
Ingen visste hvor. Bare én gang mottok Leo et fotografi:
det var Sofia som holdt jenta i armene sine og smilte med havet i bakgrunnen.
Under bildet sto det en kort bildetekst:
«Nå kommer jeg definitivt ikke til å være for sen til noe.»
