Liv rakk ikke engang å forstå hvordan det begynte.
Veene kom plutselig — uten forvarsel, uten å gi henne sjansen til å komme seg til sykehuset.
Alt rundt henne ble uskarpt: regnet, frontlysene, bilene som kjørte forbi, den kalde luften, lukten av våt asfalt.
Hun sto ved siden av veien, klemte seg om magen og prøvde desperat å få pusten.
«Hjelp!» ropte hun, men stemmen hennes forsvant i støyen fra veien.
Bare én bil stoppet – en gammel Toyota med varme frontlykter.
Døren åpnet seg, og sjåføren hoppet ut.
«Går det bra?» spurte han og løp bort til henne.
Livi så opp – og glemte for et øyeblikk hvordan man puster.
Det var et ansikt hun ikke hadde sett på fem år.
Mannen som sto foran henne var den hun en gang hadde reddet ut av en brennende bil på motorveien.
Han hadde ligget bevisstløs, dekket av blod. Hun hadde blitt hos ham til ambulansen kom, og så hadde hun bare gått. Hun visste ikke om han hadde overlevd.
Nå sto han foran henne – i live, redd og med de samme øynene fulle av takknemlighet.
«Det er deg…», hvisket han. «Du reddet meg den gangen.»
Hun nikket og holdt seg for magen.
«Og nå… ser det ut til at det er din tur.»
Han hjalp henne inn i bilen.
Regnet trommet på taket, hendene hans skalv, men han kjørte fort og forsiktig.
Liv skrek, pustet, gråt og klamret seg fast til hånden hans.
«Hva heter du?» spurte hun mellom åndedragene.
«Ian,» svarte han og prøvde å ikke la stemmen skjelve. «Alt kommer til å gå bra, hører du? Jeg skal få deg dit.»
Men de rakk det ikke.
Akkurat ved trafikklysene, til lyden av regn og bilers brumming, ble babyen født – i lyset fra frontlyktene og de flimrende skyggene.
Ian snudde seg, uten å tro sine egne øyne.
Han tok av seg jakken, dekket babyen og så på Livy.
«Han puster», sa han, hviskende som om han var redd for å skremme bort mirakelet.
Livie smilte gjennom tårene.
«Du er her igjen når livet står på spill.»
Han så på henne og svarte stille:
«Nei, Livie. Denne gangen er jeg her for å gjengjelde deg.»
Ambulansesirenen skar gjennom natten.
Men inne i bilen var det stille – levende, ekte.
Et år senere døpte Livy sønnen sin.
Ian sto ved siden av henne – ikke bare som en venn, men som den som hadde dukket opp to ganger: først fra brannen, deretter fra regnet.
Og hver gang – akkurat da hun reddet ikke bare andre, men også seg selv.
