Heisen i det gamle kjøpesenteret var på siste verset, akkurat som resten av bygningen.
Gips falt ned fra taket, lysene blinket, og høyttalerne knitret med lyden av en gammel radio.
Ingen brydde seg om det lenger.
Anna trykket på knappen for femte etasje og lente seg trøtt mot veggen.
Etter en hard dag ville hun bare hjem.
Det kom en knitrende lyd nedenfra – metallet knirket klagende, men dørene åpnet seg likevel.
En mann kom ut av heisen – høy, iført frakk, med en veske over skulderen. Han smilte mekanisk og holdt høflig døren åpen:
«Etter deg.»
Anna tok et skritt fremover – og i det øyeblikket skjedde alt på en gang.
Det kom et høyt smell fra taket, betongen knirket, luften ristet.
Mannen løp mot henne, grep henne i skuldrene og dro henne til side.
Et sekund senere kollapset heisen.
En hul lyd, et metallisk hyl, en sky av støv.
Han klarte det.
De lå begge på gulvet, kvalt av frykt og støv.
Anna skalv og klarte ikke å si et ord.
Mannen reiste seg, hjalp henne opp, med et trøtt, men rolig blikk.
«Alt… alt er i orden», sa han lavt.
Han tok et lommetørkle ut av lommen og rakte det til henne.
Det var tørkede malingsdråper på stoffet.
Anna kjente dem igjen – de samme som hadde vært på hennes gamle trapp.
«Kjenner vi hverandre?» spurte hun.
Han smilte svakt.
«En gang… reparerte jeg døren din.»
Hun åpnet munnen for å svare, men han hadde allerede gått bort.
Senere, da redningsmannskapet og politiet ankom, ble CCTV-opptakene vist på nyhetene.
Opptakene viste øyeblikket da mannen brått dyttet kvinnen ut av fallsonen.
Så kom det et glimt av støv og mørke.
Men ingen fant noen gang ut hvem han var.
Det ble ikke funnet noen dokumenter på åstedet.
Bare et malingsflekkete skjerf, pent brettet mot veggen, ved siden av der han hadde stått.
