Frida Pushnik ble født i Pennsylvania i 1923 med en alvorlig medfødt misdannelse: hun hadde verken armer eller ben. Legene trodde ikke at jenta ville overleve, men Frida overlevde ikke bare – hun lærte å spise, skrive, brodere og utføre mange daglige oppgaver på egen hånd, ved å holde gjenstander mellom haken, skulderen og kjeven. Allerede på skolen ble håndskriften hennes anerkjent som en av de beste.
I 1933 førte skjebnen henne sammen med Robert L. Ripley, skaperen av det berømte showet «Believe It or Not!». Han inviterte den ti år gamle Frida til å opptre på verdensutstillingen i Chicago. Publikum var imponert over hennes fingerferdighet og karakterstyrke, og på kort tid ble jenta en virkelig sensasjon. Turneer, sirkusforestillinger og show fulgte etter hverandre.
I sin ungdom signerte Frieda en kontrakt med det største amerikanske sirkuset, Barnum & Bailey, og jobbet etter en utmattende timeplan, noen ganger 16 timer om dagen. Showet hennes ble sett av millioner av seere. I 1944 overlevde hun mirakuløst en brann i sirkusbygningen, hvor hun ble båret ut sammen med stolen hun hadde opptrådt på. Til tross for det hun hadde vært gjennom, fortsatte hun å jobbe.
Etter andre verdenskrig endret samfunnets holdning til freakshow, og i 1955 ble det vedtatt en lov som effektivt forbød slike forestillinger. Fridas karriere tok slutt på et øyeblikk. Hun mistet sin viktigste inntektskilde og ble tvunget til å forlate det offentlige liv.
Hun tilbrakte sine siste år i Costa Mesa i California. Hun levde svært beskjedent og solgte tegninger og broderier, som hun fortsatte å lage uten å bruke hender eller føtter. Privatlivet hennes fungerte ikke: Frida giftet seg aldri og fikk ingen barn. Hun unngikk bevisst oppmerksomhet og levde et tilbaketrukket liv.
24. desember 2000 døde Frida Pushnik stille og ubemerket i en alder av 77 år. Hun var for lengst glemt av dem som en gang applauderte henne i arenaene, men i dag blir hennes historie sett på som et kraftfullt vitnesbyrd om menneskelig motstandskraft. Hun beviste at åndskraft kan overvinne fysiske begrensninger, men minnet oss samtidig om hvor lett samfunnet vender seg bort fra dem som slutter å underholde det.
