Jeg husker at da jeg var barn, hang det gamle dynebetrekk i min bestemors garderobe, og de hadde alle én ting til felles — en liten diamantformet utskjæring i stoffet i midten eller nær den øvre kanten. På den tiden syntes jeg det var rart: hvorfor ødelegge noe nytt? Men senere lærte jeg at disse utskjæringene hadde et veldig praktisk formål og til og med ble en tradisjon over tid.
Tidligere var dynebetrekk hovedsakelig laget av naturlige materialer – lin, bomull eller kalikostoff. Sengetøyet var tungt og krevde mye tid å ta vare på. For å gjøre det enklere å bruke i hverdagen, ble det laget et lite diamantformet eller firkantet utskjæring i midten av dynebetrekket. Gjennom dette kunne man raskt rette ut dynen, justere kantene eller justere foldene uten å måtte ta av dynebetrekket helt.
Denne åpningen hadde en annen viktig funksjon – ventilasjon. Naturlige dyner fylt med fjær eller bomullsull trengte å «puste». Disse diamantformede åpningene slapp inn mer luft, slik at fyllet ikke ble fuktig og klumpete. Teppet forble luftigere og holdt seg mye lenger.
I tillegg ble utskjæringene en slags dekorativt element. På den tiden var tekstilene for det meste ensfargede eller dekorert med enkle blomstermønstre, og husmødrene prøvde å gi sengetøyet sitt et personlig preg.
Diamantene ble ofte pyntet med blonder, brodert med korssting eller innrammet med farget bånd. Dette ga dynebetrekket en spesiell sjarm og gjorde det mer festlig.
Etter hvert, da glidelåser, knapper og andre moderne lukkinger dukket opp, forsvant behovet for slike utskjæringer, og dynebetrekkene ble helhetlige. Men en gang i tiden var disse små diamantene en virkelig livredder for husmødrene, som kombinerte praktisk funksjonalitet og skjønnhet.
