Sydney Sweeney er for tiden i full promoteringsmodus for sin nye film The Housemaid, hvor hun spiller hovedrollen – men samtalen rundt karrieren hennes har tatt en spent vending. Mens hun opptrådte på røde løpere i New York og Los Angeles, valgte skuespilleren antrekk som var åpenbart inspirert av Marilyn Monroe, med glitrende detaljer, dype utringninger og uforbeholdent avslørende silhuetter.
De glamorøse opptredenene vakte raskt oppsikt, men ikke bare beundring. Bak kulissene sies det at folk som står Sweeney nær, er urolige. Ifølge hennes nærmeste krets handler bekymringen ikke om mote – det handler om timing. I en tid da Sydney prøver å gå over til mer seriøse hovedroller, skal hennes hyperseksualiserte image angivelig skape uro i teamet hennes.
Venner er bekymret for at den konstante vektleggingen av kroppen hennes kan overskygge hennes skuespillerevner. De frykter at hun kan bli låst fast i en snever stereotype akkurat når hun prøver å bryte ut av den. Budskapet hun angivelig har fått, er direkte: demp deg, ellers risikerer du å bli sett på bare på én måte i en bransje som sjelden tilgir førsteinntrykk.
Debatten intensiverte seg etter at Sydney dukket opp på et stort kvinneorientert arrangement i en gjennomsiktig kjole, noe som utløste kritikk om at hun la for stor vekt på sjokkeffekten. Tilhengerne insisterer på at hun ikke har noe igjen å bevise fysisk og bør la arbeidet sitt tale høyere enn garderoben hennes.
Kontroversen fulgte henne igjen da hun lanserte et nytt produkt knyttet til sitt personlige merke – som ble utsolgt på et øyeblikk, men likevel forvirret selv noen lojale fans. Selv om det var en kommersiell suksess, vekket dette samme spørsmål på nytt: hvorfor omfavne et image hun senere tar avstand fra?
Midt i all støyen har Sweeney fortsatt å snakke åpent om sine kunstneriske mål. I et nylig intervju diskuterte hun The Housemaid, en psykologisk thriller regissert av Paul Feig og basert på en bestselgende roman. Hun spiller en kvinne som prøver å flykte fra fortiden ved å ta en jobb i et velstående hushold – bare for å innse at noe er dypt galt bak lukkede dører.
Når hun ser tilbake på karrieren sin, har Sydney gjentatte ganger understreket at komplekse, følelsesmessig krevende roller alltid har tiltrukket henne. Fra tidlige dramatiske opptredener til senere gjennombruddsserier, sier hun at dybde og utfordringer er det som motiverer henne. Om bransjen tillater henne å endre narrativet fullstendig, kan avhenge av om publikum – og beslutningstakere – er villige til å se forbi image og fokusere på arbeidet.
