Camilla Läckberg har aldri vært redd for å være synlig. Hun har vært åpen om kjærligheten, familien, pengene, kritikken og livet som krimforfatter i rampelyset. Likevel var det ett øyeblikk som traff henne uventet sterkt – så sterkt at tårene kom.
Da debutromanen Isprinsessen i 2023 ble kåret til en av Time Magazines «100 beste krim- og thrillerbøker gjennom tidene», skjedde det noe inni henne. Ikke fordi hun manglet lesere, suksess eller selvtillit. Men fordi anerkjennelsen traff et punkt hun trodde hun hadde lagt bak seg.
I over tjue år hadde hun levd med å bli plassert i lavkultur-boksen i hjemlandet. Bøkene hennes solgte enormt, men ble ofte møtt med skepsis og harde ord i Sverige. Samtidig ble hun hyllet og tatt seriøst i utlandet, særlig i Frankrike. Kontrasten var slitsom, nesten splittende.
Alt endret seg nærmest over natten. Da hun leste artikkelen om seg selv, forsto hun umiddelbart hva den ville bety. Og hun fikk rett. Plutselig ble hun møtt med en ny respekt. Dørene åpnet seg. Hun ble invitert til å forelese om forholdet mellom populærkultur og finkultur ved Uppsala universitet. Den nyeste boken hennes, Gråtekonen, fikk rosende omtaler. Uten at hun noen gang hadde bedt om det.
Läckberg har alltid stått støtt i krimsjangeren. Hun har aldri følt skam for det hun skriver, og har heller aldri ment at litteratur må deles inn i fine og ufine rom. Hun leser alt – fra feelgood til Nobelprisvinnere – og mener det handler om lyst, ikke status. Likevel innrømmer hun at reaksjonen på Time-utmerkelsen avslørte noe: Kritikken hadde satt spor.
Hun har aldri ligget søvnløs over anmeldelser. For henne har det alltid vært viktigere å bli lest enn å bli rost. Og det har hun blitt. Over 40 millioner solgte bøker, oversatt til 48 språk og utgitt i mer enn 60 land. Historiene hennes har blitt film og TV-serier, og navnet hennes er umulig å overse på bokmesser og litterære arrangementer.
Bak suksessen ligger en oppvekst som fortsatt preger henne. Hun vokste opp i små kår i Fjällbacka, med foreldre som var uføre etter sykdom og ulykker. Hun begynte å jobbe allerede som 11-åring, og lærte tidlig verdien av penger og innsats. Det har også påvirket hvordan hun er som mor.
Camilla Läckberg har fire barn – alle svært forskjellige. Hun er bevisst på å ikke skjemme dem bort, selv om hun har muligheten. Barna har lært å jobbe, tjene egne penger og forstå verdien av innsats. Hun følger med, men lar dem også finne sin egen vei.
Familielivet har publikum fått et tett innblikk i gjennom realityserien Läckbergs. Serien viser hverdagen uten filter: overgangsplager, reiser, konflikter, feiringer – og mye pysj. Hun ler av det selv og sier at hun ser mest hjemløs ut til daglig, kjører barna i crocs og sminker seg sjelden. Nettopp det vanlige var poenget.
Forfatterlivet krever stillhet og ensomhet. Rampelyset krever det motsatte. Läckberg har plass til begge deler. Hun kan sitte alene i måneder og skrive, men trives også på scenen. Hun kaller det sin indre «teaterape» – den delen av henne som liker å bli sett og hørt.
I dag skriver hun også en annen type krim enn før. Serien om Faye er mørkere, større og mer kompromissløs. En karakter hun ikke kunne ha skrevet som yngre. Først i voksen alder har hun vokst inn i seg selv, sier hun. Som en Shar Pei-valp som endelig passer i sin egen hud.
Hun elsker å bli eldre. Har aldri hatt alderskrise. Føler seg friere, tryggere og mindre opptatt av hva andre mener. Hun feiret 50-årsdagen med en stor fest hun hadde planlagt i ti år – fordi livet faktisk var verdt å feire.
Kjærligheten fant hun der hun minst ventet det. Med Simon Sköld, 13 år yngre MMA-utøver, møttes hun i et bilprosjekt. Alt sa at det ikke skulle fungere. Likevel sa det bare pang. På kort tid var de uatskillelige. Aldersforskjellen ble et mediesirkus, men for dem betydde den bare én ting: De måtte ta barnespørsmålet tidlig.
Kommentarene var brutale. Hun ble kalt for gammel mor. Han for ung far. Folk skrev ting de aldri ville sagt ansikt til ansikt. Camilla valgte å slå tilbake på sin egen måte – ved å publisere skjermbilder av hatefulle kommentarer på Instagram. Resultatet? Et ryddigere kommentarfelt og tydelige grenser.
Hun tåler kritikk. Men ikke personangrep. Instagram er hennes virtuelle stue, sier hun. Det som ikke hadde vært greit der, er heller ikke greit på skjerm.
Når hun ser tilbake, er hun ikke i tvil. Hun har tatt valg mange ikke tør. Skilt seg. Elsket på nytt. Fått barn sent. Stått i stormen. Og det har ført henne dit hun er i dag – med trygghet, kjærlighet og en karriere hun fortsatt er sulten på.
Og den dagen hun leste at Isprinsessen hadde skrevet seg inn i historien? Da lot hun tårene komme. For noen seire treffer dypere enn man tror.
