Det begynte med en helt vanlig drosjetur i Oslo. En kjent nyhetsanker i baksetet. En ung sjåfør foran rattet. Og en drøm som på det tidspunktet føltes både fjern og urealistisk.
Nesten 20 år senere sitter Nina Owing og Yama Wolasmal side om side, ikke som passasjer og sjåfør, men som kolleger og nære venner i samme redaksjon. To generasjoner, to helt ulike innganger til journalistikken – og én felles lidenskap.
Den gang var Nina allerede et av landets mest etablerte ansikter i Dagsrevyen. Yama hadde på sin side ingen journalistisk CV, bare et brennende ønske og altfor mange spørsmål. I stedet for å holde avstand, tok Nina seg tid.
Yama husker fortsatt øyeblikket tydelig. Han forteller at han vanligvis var stille når han hadde kjente personer i bilen, men akkurat denne gangen klarte han ikke holde igjen. Spørsmålene strømmet på. Om journalistikk. Om yrket. Om veien inn. Nina kunne enkelt avfeid ham, men valgte det motsatte. Hun svarte. Ærlig. Varmt. Og med respekt.
For Nina var møtet nesten glemt – helt til Yama senere minnet henne på det. Da ble hun nervøs. Hun fryktet at hun hadde fremstått streng eller utilnærmelig. Lettelsen var stor da hun forsto at han husket henne som det motsatte.
Årene gikk. Yama jobbet målrettet, studerte, tok oppdrag, bygget erfaring stein for stein. I 2017 kom gjennombruddet da han ble en del av Dagsrevyen. Overgangen var brutal. Nye rammer, nye forventninger, et enormt ansvar.
Han beskriver de første ukene som et konstant spenn i kroppen. Usikkerhet. Frykt for å trå feil. Det var da Nina tok ham til side. Ikke foran andre. Ikke dramatisk. Bare en kort samtale som skulle få stor betydning. Hun ba ham gjøre det han alltid hadde gjort. Være seg selv. Det var derfor han var der.
Fra den dagen løsnet alt.
Nina beskriver Yama som ekstremt lærevillig, rask til å forstå komplekse sammenhenger og kompromissløs på integritet. Hun understreker at han ikke driver kampanjejournalistikk, men holder fast ved kjernen i faget.
Den holdningen har også gitt ham anerkjennelse. Nylig mottok han Erik Byes minnepris for sitt arbeid i konfliktområder. For Yama handlet prisen ikke om prestisje, men om menneskene bak tallene. Om skjebnene som ofte forsvinner i statistikk.
Nina trekker frem dekningen hans av Gaza-krigen som noe av det mest krevende en norsk journalist kan stå i. Presset. Kritikken. Reaksjonene fra alle kanter. Likevel mener hun han har klart det – nettopp fordi han står støtt i rollen sin.
Mellom sendinger og deadlines har de også funnet rom for fortrolige samtaler. Små pauser bak lukkede dører. Et rom for å lufte tanker og legge belastningen fra seg. Begge beskriver forholdet som preget av tillit – noe som er sjeldent i en hektisk redaksjon.
De har begge opplevd nyhetsdager som har satt varige spor. For Nina står 11. september 2001 som et uutslettelig minne. For Yama er det 22. juli, og senere krigen i Beirut – byen han selv kaller hjem sammen med familien. Da konflikten ikke lenger var noe han reiste til, men noe barna hans levde midt i, ble journalistrollen ekstra krevende.
Likevel er de enige om én ting: Nøytralitet handler ikke om å dele tiden likt, men om å speile virkeligheten så ærlig som mulig.
Når de snakker om hvordan journalistikken har endret seg, blir forskjellene tydelige. Nina husker tiden med skrivemaskiner og papirleksikon. Tempoet var lavere. Kravene annerledes. I dag skjer alt i sanntid. Likevel mener Yama at Nina fortsatt er blant de skarpeste til å fange opp nye strømninger – og til å minne redaksjonen på å løfte blikket.
Til unge som drømmer om journalistikk, er rådene klare. Engasjement er avgjørende. Mot til å utfordre det etablerte. Og språk som folk faktisk forstår.
De ler når samtalen glir over i alternative livsvalg. Yama ser for seg et liv som håndverker. Nina kunne ha blitt advokat. Men begge vet at de havnet der de skulle.
For Yama er det ingen tvil. Nina vil alltid være et forbilde. Ikke bare faglig, men menneskelig. For Nina er det en stille stolthet i å se hvor langt han har kommet.
To veier. Ett yrke. Og et møte i en drosje som fortsatt setter spor.
