Da Gry Hege Henriksen var 45 år, levde hun et aktivt liv fylt av jobb, kreativitet og hverdagsglede. Hun var funksjonsfrisk, jobbet mye og elsket å bruke hendene – til håndarbeid, motorsykkelkjøring og alt som krevde bevegelse. Så kom en lungebetennelse hun trodde hun kjente godt. Den skulle vise seg å bli starten på et mareritt.
Like før jul i 2016 begynte hun å hoste kraftig. Hun hadde hatt lungebetennelse før og tok det ikke på alvor. Hun fortsatte å jobbe lange dager, sov lite og utsatte legebesøket. Kroppen ble gradvis svakere, men hun presset seg videre.
En lørdagskveld ble hun tydelig dårligere. Samboeren la merke til at leppene hennes var blå. Gry Hege avfeide det, tok en varm dusj og la seg. Noen timer senere var tilstanden verre. Ambulansen ble tilkalt.
Hun rakk bare noen få meter i oppkjørselen før kroppen sviktet fullstendig.
Det neste hun husker, er at hun våknet fire uker senere.
Lungebetennelsen hadde utviklet seg til blodforgiftning. Gry Hege hadde vært i septisk sjokk og lå i koma. Da hun kom til bevissthet, kunne hun ikke snakke. En slange i halsen gjorde det umulig. Hun måtte bare lytte.
Beskjeden fra legene var brutal. Blodforgiftningen hadde ført til koldbrann. Armene og beina var livløse. Amputasjon var eneste utvei.
Hun ba om å få se dem før inngrepene, til tross for sterke advarsler. Da hun så dem, forsto hun hvorfor det ikke fantes noe alternativ.
Armene ble amputert relativt raskt. Beina derimot ble operert gang på gang. Legene håpet lenge at det skulle komme tegn til liv. Seks–sju operasjoner senere var også beina borte. Underveis fikk hun alvorlige infeksjoner, blant annet VRE, og måtte ligge isolert i måneder. Først i august kunne hun forlate sykehuset.
Mens Gry Hege kjempet for livet, ble familien forberedt på det verste. Legene ba dem komme for å ta farvel. Beskjeden var klar: hun kom ikke til å klare seg. Da hun likevel overlevde, var det uten garanti for bedring.
For sønnen Fredrick, bare åtte år gammel, var ventetiden uutholdelig. Familien måtte forklare klassen hans hva som hadde skjedd, for å skjerme ham mot rykter og frykt.
Da Gry Hege endelig var våken og klar over hva hun hadde mistet, ønsket hun ikke å leve. Hun så for seg et liv uten selvstendighet, kreativitet og mening. Et liv hun ikke ønsket for seg selv – eller for sønnen.
Så skjedde noe.
Etter den siste operasjonen slo en tanke ned i henne: Hun overlevde. Hun tålte narkosen. Kroppen holdt. Da måtte det finnes en plan videre.
Hun bestemte seg. Hun skulle vise hva som faktisk er mulig med proteser.
Opptreningen ble brutal, men kunsten ble redningen. På Sunnaas fant hun tilbake til skapergleden. En dag tok hun seg selv i å planlegge nye prosjekter. Det var da hun skjønte at hun var i ferd med å finne seg selv igjen.
I dag lever Gry Hege med proteser. Hun er delvis ufør, men nekter å gi slipp på de prosentene hun jobber. Hun holder foredrag, tjener egne penger og møter mennesker med historien sin. Hun snakker om håp, motstandskraft og hva som faktisk er mulig.
Når hun er ute og barna stirrer nysgjerrig på protesene hennes, ser hun ofte at voksne trekker dem vekk. Det gjør henne trist.
Hun skulle ønske flere turte å spørre.
