Vi kjenner henne som kompromissløs, direkte og fryktløs på TV. Men bak den tøffe fasaden har Janne Amble levd med både frykt, sykdom og hemmeligheter de færreste har kjent til. På et tidspunkt var hun overbevist om at resten av livet måtte leves på medisiner.
Janne Amble legger ikke skjul på at deltakelsen i den kommende sesongen av Kompani Lauritzen ble langt mer brutal enn hun noen gang hadde forestilt seg. Hun beskriver opplevelsen med ett ord før hun justerer seg selv – og lander på det hun mener er mest presist: helt jævlig.
Hun sier rett ut at hadde hun visst hva hun faktisk sa ja til, ville hun aldri deltatt. Presset, frykten og det konstante stresset var verre enn det TV-seerne får inntrykk av. Og noe av det hun ble utsatt for, sitter fortsatt i kroppen.
Likevel er det ikke bare realityopplevelsen som har preget henne. Amble har i årevis jobbet tett på samfunnets mørkeste sider gjennom serien Norge bak fasaden, sammen med makker Kadafi Zaman. De har avdekket alt fra menneskehandel og vold i nære relasjoner til saker som har endt med sjokkartede tilståelser i beste sendetid.
En av de mest absurde opplevelsene kom da hun, undercover, møtte en mann som senere innrømmet å ha drept. Møtet fant sted på et anonymt hotellrom nær svenskegrensen. Sekundene før døren gikk opp, beskriver hun som intense og uvirkelige. Senere ble mannen arrestert, og venter i dag på rettssak.
Men Amble har også kjempet sine største kamper langt unna kamera.
I fjor fikk hun beskjed om at hun var i ferd med å utvikle en autoimmun stoffskiftesykdom, Hashimotos. Legens beskjed var krystallklar: dette kunne ikke stoppes. Hun måtte belage seg på daglige medisiner resten av livet.
For Amble var det et sjokk. Hun hadde aldri sett på seg selv som syk. Likevel valgte hun å ikke gi seg med den beskjeden. Gjennom arbeidet med et program om biohacking begynte hun å undersøke alternative tilnærminger, samtidig som hun holdt tett kontakt med leger.
Hun endret kostholdet drastisk, kuttet ut sukker, gluten og ultraprosessert mat, reduserte stressnivået og prioriterte søvn og hvile. Samtidig ble hun fulgt opp med hyppige blodprøver. Etter kort tid begynte kurvene å snu. Til slutt normaliserte verdiene seg fullstendig.
I dag er hun frisk. Helt frisk.
Amble er tydelig på at hun ikke sitter med en universell fasit. Hun understreker at det som fungerte for henne, ikke nødvendigvis fungerer for alle. Men én ting har hun lært: kroppen sier ifra når man lever over evne, og signalene bør tas på alvor.
Oppveksten hennes bærer også preg av erfaringer hun først i voksen alder har satt ord på. Som ung turner levde hun med konstant frykt, ikke for konkurrentene, men for treneren. Veiing i plenum, kommentarer om kropp og streng kontroll gjorde at hun til slutt sluttet brått. Mange år senere ble treneren utestengt fra idretten etter alvorlige varsler.
I dag er hun mor, lever et rolig familieliv i Oslo og er langt tryggere i seg selv enn før. Likevel lar hun seg fortsatt utfordre – både fysisk og mentalt. Opplevelsene i Kompani Lauritzen beskriver hun som ekstreme, men også lærerike. Frykten var reell. Panikken likeså. Og nettopp der, sier hun, lå poenget.
Til slutt ler hun når hun blir konfrontert med myten om arret på skulderen. Historien om løven er ikke sann. Virkeligheten er langt mindre heroisk – og langt mer idiotisk. Et festivalpåfunn, en varm ølkork og et øyeblikk med dårlig dømmekraft.
Likevel er konklusjonen klar: det skal mye til å sjokkere Janne Amble i dag. Hun har sett for mye. Opplevd for mye. Og kommet seg gjennom mer enn de fleste aner.
