Elsa Hassler var bare et barn da sykdommen begynte å ta plass i livet hennes. Det startet stille – med løping, sunn mat og kontroll. Ingen forsto at det var begynnelsen på anoreksi. Ikke før mørket hadde lagt seg tungt over hele familien.
Som 12-åring begynte hun å begrense maten og trene besatt. Hun førte regnskap over hver bit hun spiste. Dagbøkene hennes var fulle av strenge kommandoer til seg selv. Familien så en endring, men ikke hvor dypt det gikk før kroppen allerede var i krise.
Ungdomsårene ble en kamp mellom foreldrenes desperasjon og sykdommens makt. Elsa ville bli frisk – men klarte ikke. Hun sniktrente i hemmelighet, løp i kjelleren, tok manualer med på flytoalettet. Angst fylte hvert rom hun gikk inn i. Hele familien levde på beredskap.
Til slutt kom øyeblikket som kunne avsluttet alt. Elsa satt i kjelleren hjemme og hadde bestemt seg for å dø. Hun orket ikke mer. Da moren Magdalena fant henne, brøt alt sammen. De gråt og klamret seg til hverandre. Det ble vendepunktet.
Elsa sa ja til innleggelse. Hun ble tvunget til å spise. Hun hatet kontrollen, men overlevde den. Moren var ved sengen hennes hele tiden. Sakta begynte kroppen å våkne igjen. Sulttilstanden brøt sammen, men den mentale kampen fortsatte i årevis.
Hun mistet ungdomstiden til sykdommen. Venner forsvant, skolen ble fragmentert, livet stoppet opp. Likevel ga hun aldri helt slipp på ønsket om et normalt liv. Etter videregående reiste hun til Australia for å starte på nytt. Ingen visste hvem hun hadde vært.
Der kom mensen for første gang som 20-åring. Familien feiret via meldingstråd. Det var et tegn på at kroppen levde igjen. Det var da Elsa begynte å tro på fremtid.
I dag er hun lege.
Hun valgte å studere medisin fordi hun ville forstå kroppen som nesten tok livet hennes. Nå jobber hun som allmennlege og drømmer om å åpne en klinikk for kvinner med psykiske og fysiske helseutfordringer. Hun vil stå på den andre siden av behandlingsrommet.
Moren Magdalena bærer fortsatt minnene som arr. Hun kaller anoreksien verre enn kreft. Likevel snakker de åpent – for å vise at hjelp må komme tidlig. At kontroll rundt mat kan bli livsfarlig. Og at det finnes vei tilbake.
Elsa sier hun kjenner sykdommens stemme fortsatt, men den styrer ikke lenger.
Hun lever. Og hun redder andre.
