I flere år turte Kristine Thybo-Hansen knapt å sovne. Hver natt føltes som en risiko. Hun og tvillingsøsteren lå våkne i mørket, overbevist om at noe forferdelig kom til å skje.
– Vi sov ikke om nettene. Vi trodde vi skulle dø, forteller 35-åringen.
Helseangsten kom tidlig. Søsteren begynte å slite allerede som barn, og to år senere var Kristine fanget i den samme spiralen. Som tenåring var frykten så sterk at skolehverdagen kollapset. Moren kjørte dem til skolen, men idet bilen forsvant, løp de hjem igjen. Kroppen var tom før dagen startet.
Panikkangsten satte seg fysisk. Hendene låste seg. Kroppen stivnet. Hun mistet stemmen.
– Det føles som om kroppen slår seg av. Det er ekstremt ubehagelig.
Vendepunktet kom da hun var utslitt av å kjempe. En natt bestemte hun seg for å slutte å flykte fra frykten.
– Jeg tenkte: Dør jeg, så dør jeg. Da slapp noe taket.
I stedet for å rømme fra angsten begynte hun å observere den. I voksen alder minner hun seg selv på at hun har kjent disse symptomene i over 15 år – og fortsatt lever.
Livet hennes handler i dag mye om natur. Sammen med ektemannen Robert lever hun tett på fjell, jakt og fiske. Han er støtten som holder henne jordet når tankene løper.
– Vi er et lag hele tiden. Han møter angsten min med realisme, ikke med dulling. Det trenger jeg.
Samtidig lever hun med kroniske smerter. Endometriose og en stor cyste i livmoren har preget de siste ti årene. Legene anbefaler operasjon, men frykten for narkose stopper henne.
– Jeg er livredd for å ikke våkne igjen. Jeg vet tankene er irrasjonelle, men de tar over.
Sykdommen har også påvirket drømmen om barn. Etter mange år med smerter har hun akseptert at det kanskje ikke blir slik hun håpet. Sorgen er der fortsatt, men ikke like altoppslukende.
En barndomsulykke kan ha satt sporene som fortsatt styrer kroppen. Som fireåring fikk hun en tung vektstang i ansiktet og måtte hasteopereres. Minnet om sprøyter, tvang og panikk sitter igjen.
Likevel nekter hun å la angsten definere alt. Da hun deltok i TV 2-programmet «Vokteren», bestemte hun seg for én regel: Hun skulle ikke bruke energi på å grue seg.
Overraskende nok håndterte hun presset bedre enn fryktet.
Kristine lever fortsatt med beredskap i kroppen. Men hun lever også med erfaringen av at hun har overlevd alt hun trodde skulle ta livet av henne.
