Det startet med noe så hverdagslig at ingen kunne forutse hva som ventet. Litt feber. Litt verking. To smertestillende før leggetid. For Mette Havnaas ble det begynnelsen på et mareritt som skulle vare i sju år – og ende med at hun selv valgte å bli blind.
I NRK-programmet Tabu forteller 57-åringen historien som fortsatt får folk til å stoppe opp. I 1996 fikk hun influensalignende symptomer og tok noen reseptfrie tabletter for å få sove. Kort tid etter eksploderte kroppen i en ekstrem reaksjon. Hun utviklet Stevens-Johnson syndrom, en sjelden og livstruende bivirkning.
Hun beskriver kroppen som brannskadd. Huden boblet. Munnen var åpne sår. Slimhinnene ødelagt. Øynene fulle av kutt. Hun mistet negler, hovnet opp og ble lagt inn på sykehus i to uker. Det var bare starten.
Da hun kom hjem, hadde tåreproduksjonen i øynene stoppet. Uten tårer fikk hun kronisk betennelse, åpne sår på hornhinnen og konstante smerter. Hun lå i mørke rom, isolert, ute av stand til å fungere. Hun beskriver smerten som tusen nåler i øyet.
Årene som fulgte ble en kamp. Operasjoner. Forsøk. Eksperimentelle behandlinger i utlandet. Ingenting virket. Smerten tok livet hennes bit for bit. Til slutt kom tanken hun først ikke våget å si høyt: å fjerne øyet.
I 2000 fikk hun tillatelse til å operere bort det venstre. Fire år etter sykdomsstart. Men smerten flyttet seg. I 2003 måtte også det høyre øyet “forsvinne”. Synet var borte – og samtidig var smerten det også.
Den dagen beskriver hun som en gjenfødelse. Endelig kunne hun være mor igjen. Endelig kunne hun leve. For første gang på mange år var hun smertefri.
Hun husker diskusjonene med legene. De ønsket å redde synet. Hun ønsket å redde livet sitt. Familien sto bak henne hele veien. For henne var det aldri tvil.
Over 20 år senere angrer hun ikke ett sekund. Hun savner å se barna og barnebarna. Samtidig veier friheten fra smerte tyngre enn alt.
Hun lever i dag et aktivt liv. Golf har blitt hennes store lidenskap. Hun har medaljer fra både EM og VM. Hun konkurrerer internasjonalt og trener nå mot nye mesterskap. Med ledsager ved siden av seg slår hun ball etter ball – ikke for å se hvor den lander, men for følelsen av å treffe.
For Mette handler blindhet ikke om begrensning. Det handler om å få livet tilbake.
