Det tok ikke lang tid før stemningen i Oslo tingrett endret karakter. Da den første fornærmede kvinnen tok plass i vitneboksen, forsvant all distanse. Det som lenge har vært omtalt som en stor straffesak med kongelige forbindelser, ble brått noe langt mer konkret.
Kvinnen, som i flere medier omtales som «Skaugumkvinnen», beskrev Marius Borg Høiby som hyggelig, sjarmerende og høflig da de møttes. Ordene sto i skarp kontrast til det som senere ble lagt frem i retten. Forklaringen hennes var rolig, men tung, og etterlot liten tvil om sakens alvor.
Bak lukkede dører fortalte hun om nachspillet i kjelleren på Skaugum. Om hvordan kvelden startet frivillig, før minner forsvant. Om drikke hun ble servert, og om sjokket som kom i etterkant. En halvtime senere var stillheten i retten merkbar.
Så ble TV-overføringen til presserommet kuttet. I rettssalen fikk dommerne se bilder og videoopptak hentet direkte fra Marius Borg Høibys mobiltelefon. Bevisene ble vist på storskjerm. Det var øyeblikket mange beskrev som et vendepunkt.
For dette var dagen saken gikk fra å være et heftig diskusjonstema til å bli et konkret rettsoppgjør. Ikke lenger rykter, navn og overskrifter, men mennesker, forklaringer og alvorlige påstander.
Marius Borg Høiby ankom rettssal 250 noen minutter etter halv ti. Med blikket festet ned i gulvet og eskortert av to uniformerte politifolk tok han plass i en fullsatt sal. Kledd i brun genser over hvit T-skjorte, med briller og urolige bevegelser, fremsto han tydelig preget.
Da tiltalen ble lest opp, ble salen helt stille. Grafiske beskrivelser fylte rommet, og opplesningen varte så lenge at den tiltalte virket rastløs. Hver gang dommeren så på ham og ba om svar, kom det samme lave svaret.
Nei.
Nei.
Nei.
Statsadvokat Sturla Henriksbø presenterte påtalemyndighetens sak strukturert og kompromissløst. Tidslinjer, relasjoner og detaljer ble lagt frem systematisk. Samtidig ga han en tydelig påminnelse til meddommerne om å lukke ute alt annet enn det som faktisk sies i retten.
Det er et korrekt prinsipp. Og i en sak som denne, nesten umulig i praksis.
Da forsvaret tok ordet, endret stemningen seg igjen. Forsvarer Ellen Holager Andenæs gikk rett i strupen på det hun beskrev som et medietrykk uten sidestykke. Hun snakket om titusenvis av artikler, forhåndsdømming og et offentlig rom som allerede har felt sin dom.
Hun beskrev hvordan presset har preget Marius Borg Høibys liv, hvordan han har levd med vissheten om at intime detaljer fra avhør ville havne på forsider dagen etter. Da hun tok opp hvordan han er blitt fremstilt, var det tydelig at kampen for å holde følelsene i sjakk var reell.
Men det er ikke bare den tiltalte som bærer en tung byrde. Onsdag skal «Skaugumkvinnen» møte forsvarets spørsmål. Oppgaven deres er å så tvil. Det betyr å gå løs på detaljer, minner og troverdighet.
Før hun forlot vitneboksen, sa hun stille at dette var det siste stedet hun ønsket å være. Så brast stemmen.
Etter første dag er én ting klart. Denne saken handler ikke lenger om overskrifter og spekulasjoner. Den handler om mennesker på hver sin side av rettssalen, og om uker som kommer til å bli ekstremt krevende for alle involverte.
Og dette var bare begynnelsen. Det gjenstår sju uker.
