Det kom som en tung beskjed. I forrige uke mistet Durek Verrett sin mor, Veruschka Urquhart, 82 år gammel. En kvinne som betydde enormt mye for mange – og som etterlater seg både sterke minner, uløste konflikter og ett siste ønske som aldri kunne oppfylles fullt ut.
Veruschka, født Sheila Farmer, tok navnet Urquhart etter skilsmissen og levde et langt og innholdsrikt liv. Hun var mor til fem barn, tre døtre og to sønner. Eldstesønnen Derek David, kalt «Ducky» som barn, er i dag kjent for verden som sjaman Durek. For ham var hun mer enn bare en mor – hun var en læremester, en åndelig veileder og et forbilde.
Gjennom årene snakket Durek ofte varmt om henne offentlig. I både bøker og sosiale medier beskrev han henne som en kraftfull seer, en kvinne med dyp visdom og røtter i urgammel spiritualitet. Han takket henne for livet, for verdiene hun hadde gitt ham og for måten hun lærte ham å møte verden med kjærlighet og respekt.
Likevel var forholdet mellom mor og sønn langt fra enkelt mot slutten. Veruschka var stolt av at Durek fulgte i hennes fotspor, men etter hvert opplevde hun at han beveget seg i en retning hun ikke kunne stå inne for. Hun mente han gikk fra å være veileder til å ville bli en leder, og uenigheten førte til et brudd som aldri ble reparert.
Hun snakket åpent om savnet etter sønnen, og om sorgen over manglende kontakt. Samtidig nektet hun å trekke tilbake uttalelser hun mente var sanne, selv da hun mottok et brev fra advokat som ba henne gjøre nettopp det. For henne handlet det om å stå i sin sannhet, koste hva det koste ville.
Veruschka var også sterkt knyttet til Norge. Hun var kvart norsk og bar arven med stor stolthet. Bestemoren hennes ble født på Sagene i Oslo i 1895 før familien utvandret til USA. Veruschka drømte hele livet om å komme til Norge, gå på norsk jord og en dag hilse på kongen og dronningen – sin sønns kommende svigerfamilie.
Den drømmen gikk aldri i oppfyllelse. Da Durek giftet seg med prinsesse Märtha Louise i Geiranger, var ikke Veruschka blant gjestene. To av de andre barna hennes deltok, men hun selv fulgte bryllupet på avstand.
Hennes siste ønske var likevel tydelig: Hun ville hjem. Hun ønsket at litt av asken hennes skulle spres i Oslo, over vannet i byen der slekten hennes hadde sine røtter. Norsk lov gjør dette umulig, men ønsket sier mye om hvor hun følte hun hørte til.
De siste månedene før hun ble borte holdt hun fortsatt kontakt med nære venner. En av dem beskriver henne som et menneske med enorm kunnskap, varme og styrke – en kvinne som gjorde et uutslettelig inntrykk på alle hun møtte.
For Durek Verrett er dette et farvel som rommer både kjærlighet, tap, stolthet og smerte. En mor han hyllet høyt, men også en relasjon som forble uforløst til det siste.
