Onsdag kom beskjeden som satte en stopper for håpet. James Van Der Beek, kjent for rollen som Dawson Leary i Dawson’s Creek, er død, bare 48 år gammel. Nå står familien hans overfor en hverdag preget av sorg, uro og stor usikkerhet.
Det var hans kone, Kimberly Van Der Beek, som delte dødsfallet offentlig. I et innlegg fortalte hun at ektemannen sovnet fredfullt inn, etter flere år med alvorlig sykdom. Meldingen utløste en bølge av reaksjoner og kondolanser fra hele verden.
Paret giftet seg i 2010 og fikk seks barn sammen: Olivia, Joshua, Annabel, Emilia, Gwendolyn og Jeremiah. Nå står Kimberly alene igjen med ansvaret for familien, samtidig som ettervirkningene av sykdomsperioden gjør situasjonen ekstra krevende.
I tiden før dødsfallet var Van Der Beek åpen om helsekampen sin. I 2024 fortalte han offentlig at han året før hadde fått diagnosen tykktarmskreft. Behandlingen ble langvarig og krevende, både fysisk og mentalt, og preget hele familiens hverdag.
I etterkant av bortgangen har det blitt kjent at familien nå lever med stor usikkerhet rundt fremtiden. I en innsamlingsaksjon opprettet av venner av Kimberly beskrives situasjonen som presset. Der kommer det frem at årene med sykdom ikke bare har kostet emosjonelt, men også tappet familiens ressurser kraftig.
View this post on Instagram
Teksten i aksjonen beskriver hvordan kampen for å gi James best mulig hjelp førte til betydelige belastninger. Etter tapet står Kimberly og barna igjen med konsekvensene av en lang sykdomsperiode, samtidig som de forsøker å holde hverdagen samlet.
Ifølge beskrivelsen jobber familien nå for å kunne bli boende i hjemmet sitt og sikre barna stabilitet i en tid preget av sorg. Målet er å gi dem en trygg ramme rundt skolegang og dagligliv, til tross for alt som har skjedd.
Van Der Beek selv satte ord på alvoret bare måneder før han døde. I et intervju i 2025 beskrev han det å være kreftsyk som en fulltidsjobb. Han fortalte at reisen hadde vært langt tøffere enn han noen gang hadde forestilt seg, og at den krevde mer styrke enn han trodde han hadde.
Nå er stemmen hans borte. Tilbake står en familie som sørger, og som samtidig kjemper for å holde fast i det som fortsatt kan gi en form for normalitet.
