Sophie Elise Isachsen holder ikke tilbake. I et langt og personlig innlegg på sosiale medier retter influenseren skarp kritikk mot det hun mener er et hykleri blant enkelte nordmenn – spesielt de som velger å flytte til skatteparadis, men som vender tilbake når situasjonen blir alvorlig.
Utspillet kommer i en tid preget av uro i Midtøsten. Flyplasser har vært stengt, og norske myndigheter har opplyst at over tusen nordmenn fortsatt befinner seg i regionen. Midt i dette løfter Isachsen blikket og peker på det hun oppfatter som et større problem.
Hun mener mange velger å ignorere undertrykkelse og brudd på menneskerettigheter så lenge det ikke påvirker dem direkte. I innlegget beskriver hun hvordan enkelte kan romantisere land med alvorlige utfordringer, samtidig som de lukker øynene for realitetene.
Ifølge henne skjer det et tydelig skifte når krisen først rammer. Da endres perspektivet raskt. Det som tidligere ble oversett, blir plutselig vanskelig å ignorere. Men hun stiller spørsmål ved hvor varig denne erkjennelsen egentlig er.
En stor del av kritikken retter seg mot nordmenn som flytter ut for å redusere skatten. De siste årene har flere profilerte personer valgt å bosette seg i land med lavere skattenivå, noe som har skapt debatt i Norge.
Det er særlig én ting som provoserer henne: kontrasten mellom valgene som tas i fredstid og reaksjonene når situasjonen blir alvorlig. Hun beskriver det som vanskelig å akseptere at noen først forlater trygghet og velferd, men senere søker tilbake når det virkelig gjelder.
Samtidig er hun tydelig på at hun ikke sikter til enkeltpersoner, men til en utvikling hun mener er uheldig. Hun understreker også at hun selv ikke er tilhenger av høye skatter, og at hun betaler en betydelig del av sin egen inntekt i skatt.
Likevel mener hun fordelene ved å bo i Norge veier tyngre. Gratis utdanning, helsevesen og tryggheten i samfunnet er verdier hun ikke er villig til å gi slipp på.
Hun avviser at reaksjonen handler om misunnelse. For henne handler det om prinsipper og om å stå ved det samfunnet man er en del av.
Avslutningsvis setter hun ord på følelsene sine: hun blir sint og frustrert når det hun oppfatter som glorifisering av skatteflukt sprer seg. For henne føles det som en mangel på respekt for det grunnlaget tidligere generasjoner har bygget.
