I sju uker har alvor, tunge anklager og sterke forklaringer dominert rettssaken mot Marius Borg Høiby. Påtalemyndigheten mener forholdene er så alvorlige at de har bedt om over sju års fengsel, mens forsvaret har lagt seg på halvannet år. Likevel har det, midt i alt det mørke, også oppstått øyeblikk ingen hadde planlagt.
For selv i en rettssal, der temaene er brutale og spenningen høy, kan noe plutselig glippe. En replikk. Et svar. En formulering som treffer rommet på akkurat feil eller riktig måte. Og da skjer det uunngåelige: folk ler.
Et av øyeblikkene som virkelig satte seg, kom da forsvarer Ellen Holager Andenæs spurte ut «Frogner-kvinnen» om frykt. Hun gikk systematisk gjennom flere situasjoner og stilte det samme spørsmålet på ulike måter. Var hun redd for Marius da? Nei. Var hun redd etterpå? Nei. Var hun redd i tiden som fulgte? Fortsatt nei.
Så kom oppsummeringen fra Andenæs, nesten som en sluttstrek: Hva er du egentlig redd for da? Svaret kom raskt og helt uten dramatikk. Edderkopper. Et lite sekund ble hengende i rommet før latteren løsnet.
Et annet øyeblikk kom da en venn av Marius skulle forklare seg om den mye omtalte leiligheten på Frogner. Han forsøkte å nyansere ryktet om at dette var en ren partyleilighet, men formuleringene dro ham i en annen retning. Det var liksom både fortjent og ufortjent at den hadde fått akkurat det stempelet. Det hele ble bare enda bedre da han senere prøvde å gjengi et uttrykk Nora Haukland skal ha brukt om samlivet med Marius.
Ifølge vitnet hadde hun sagt at hun gikk på bananskall. Andenæs grep raskt inn og påpekte at det neppe var riktig bilde. Da kom rettelsen, og denne gangen satt det: eggeskall. Igjen løsnet stemningen i salen.
Også politiadvokat Andreas Kruszewski sto for flere av de øyeblikkene som fikk folk til å trekke på smilebåndet. I en utspørring spurte han «Frogner-kvinnen» om når hun hadde oppdaget noe viktig, og forsøkte å plassere det i tid ved hjelp av en detalj fra hennes egen hverdag. Var det da hun hadde fikset øyevippene? Eller var det øyenbrynene? Kanskje begge deler? Hun svarte rolig at hun ikke visste, og hele seansen fikk en komisk undertone ingen hadde sett komme.
Så kom Caroline Nitter. Da hun forklarte seg om en kveld på utestedet Michaels, fortalte hun at Marius hadde kommet med en gave til henne. En kokebok. Politiadvokaten gjentok ordet, nesten som om han måtte høre det én gang til. Ja, en kokebok, svarte hun med full overbevisning.
Videre beskrev hun hvordan Marius så ut den kvelden, og hvordan han plutselig rev opp T-skjorten sin som en gorilla. Hun lo av det der og da, og inne i retten ble beskrivelsen så levende at også andre fikk problemer med å holde maska. Da hun i tillegg fortalte at han senere endte opp i en altfor kort og trang jentegenser, og kalte ham en man-baby, ble det enda vanskeligere å holde alvorstonen helt intakt.
Danby Choi ble også et kapittel for seg. Han kom inn i retten med kontroll, stil og mange ord. Problemet var bare at han hadde langt flere ord enn aktor hadde tid til. Da han ble bedt om å forklare kort når han ble kjent med partene, svarte han i et tempo og med en detaljrikdom som gjorde at spørsmålet nesten druknet i sin egen forklaring.
Senere, da han ble spurt om å fortelle om en tur til Nord-Norge, begynte han riktignok med turen, men endte raskt i en lang forklaring om meldinger, dynamikk, følelser og hvordan kjærestepar oppfører seg når de er overforelsket. Da aktor forsøkte å hente ham inn igjen og bare ba ham si hva som skjedde, kom svaret kontant: Han er journalist og har høye krav til påstander. Det var omtrent da flere i salen skjønte at dette kom til å ta tid.
Mellom slagene oppsto det også små glimt i pausene. Ett av dem kom da statsadvokat Sturla Henriksbø og Ellen Holager Andenæs var på vei tilbake inn i retten. Han lot henne høflig gå først gjennom døren og slapp så en rask kommentar: Age before beauty. Andenæs lo høyest av alle, før hun med glimt i øyet gikk videre og omtalte det hele som frekt.
Senere fikk retten sitt eneste engelsktalende vitne, og plutselig måtte alle omstille seg. Dommeren startet rolig, men støtte på et lite problem da han skulle forklare rekkefølgen på hvem som skulle stille spørsmål. Det internasjonale ordet for bistandsadvokat satt ikke helt. Etter en kort pause og et søkende blikk rundt i rommet ble løsningen enkel: han brukte bare det norske ordet.
Et annet treffende øyeblikk kom da bistandsadvokat Heidi Reisvang, etter mange timers intens gjennomgang, stoppet opp og nesten unnskyldende sa at hun snart var ferdig. Dommeren svarte tørt om han virkelig så så utålmodig ut. Noen korte latterutbrudd slapp løs før alt raskt falt tilbake i sitt vante alvor.
Så kom trafikkvideoene, der Marius var fanget i høy fart på motorsykkel. Ett klipp fra Rondane ble introdusert, og dommeren kommenterte nøkternt at det riktignok var fint der, men at han var usikker på om videoen egentlig trengtes. Fra tiltalebenken kom svaret spontant fra Marius selv. Han elsket lyden. Det hele endte med at videoen ikke ble spilt ferdig.
Og så var det vitnet som nesten ikke kom i det hele tatt. En tidligere medfange av Marius skulle forklare seg, men dukket ikke opp som planlagt. Da han til slutt ble avhørt over video, forklarte han forsinkelsen med at han trodde flybilletten var senere, og derfor hadde sovet til klokken ett. Da dommeren spurte hvorfor det hadde vært så vanskelig å få tak i ham, svarte han like uanstrengt at han ikke hadde noen stabil døgnrytme for tiden. Også det ble stående igjen i rommet.
Midt i alle alvorlige beskrivelser, harde anklager og tunge vurderinger, ble disse små glippene noe folk la merke til. Ikke fordi de tok bort alvoret, men fordi de minnet alle om at selv i de mest spent ladede rom kan det oppstå øyeblikk ingen hadde regissert.
