Johannes Høsflot Klæbo har levert en prestasjon få kan matche. Under OL i Italia tok han seks av seks mulige gull – en bragd som plasserer ham helt i toppen av norsk idrettshistorie.
Ved siden av ham står forloveden Pernille Døsvik, som har fulgt reisen tett. Utad ser alt perfekt ut – medaljer, kjærlighet og en fremtid sammen. Men bak suksessen finnes det også en mindre synlig side.
For mens Klæbo jakter nye seire, blir tiden sammen kraftig redusert.
Paret har vært sammen siden 2018, og forlovet seg sommeren 2025. Etter OL var det en tydelig stolt Døsvik som delte varme ord om forloveden, der hun fremhevet både prestasjonene og personligheten hans.
Men i hverdagen er det ikke alltid like enkelt.
Hun forteller at hun knapt hadde sett ham siden jul da han konkurrerte i Italia. Forberedelsene og treningen krever alt – og litt til.
– Det er jo ikke ideelt, innrømmer hun.
Likevel understreker hun at hun forstår hva som står på spill. Når resultatene er så sterke som de er nå, føles det verdt det.
For å holde kontakten bruker de teknologi aktivt. Meldinger og FaceTime har blitt en viktig del av forholdet, og gir en følelse av nærhet selv når de er langt fra hverandre.
Men enkelte øyeblikk lar seg ikke erstatte.
Da hun sto og så på ham konkurrere, kjente hun på savnet på en helt annen måte. Hun kunne ikke gjøre det hun egentlig ønsket mest – å løpe bort og omfavne ham.
– Jeg hadde så lyst til å kaste meg rundt halsen hans, forteller hun.
I stedet måtte hun stå på avstand og følge øyeblikket som alle andre.
Nå som OL er over, venter en ny fase for paret. Planleggingen av bryllupet er i gang, og Døsvik har tatt på seg mye av ansvaret.
Hun beskriver prosessen som ujevn – noen perioder med mye aktivitet, andre med pause. Foreløpig er de fortsatt i startfasen, og de store avgjørelsene er ikke tatt.
Men én ting er hun helt sikker på.
– Jeg skal bare gjøre dette én gang, og det skal bli tidenes fest, sier hun.
Frieriet kom sommeren 2025 og ble delt med følgerne i sosiale medier. Klæbo la blant annet ut et bilde som viste pulsen hans under øyeblikket – hele 175 slag i minuttet.
For ham var det ingen tvil.
Han beskrev det som det viktigste «gullet» han tok det året.
Bak medaljene, rekordene og jubelen finnes altså også en annen virkelighet – en hverdag preget av savn, avstand og kompromisser.
Men for Pernille Døsvik er det ingen tvil om én ting:
Det er verdt det.
