Bak det alltid tilstedeværende smilet ligger det denne gangen også en snev av melankoli. Solveig Kloppen opplever et viktig øyeblikk i livet sitt, preget av et vendepunkt som alle foreldre kjenner til, men som det aldri er lett å takle.
Den 54 år gamle programlederen, som i dag er opptatt med det nye programmet «Dolce Villa» sammen med John Brungot, balanserer mellom profesjonell entusiasme og dype endringer i privatlivet. Mens hun jobber med prosjektet i Italia, har alt hjemme fått en ny form.
Sønnen Albert, 20 år, har nemlig forlatt redet for å begynne på universitetet i Bergen, hvor han studerer ved Norges Handelshøyskole. Et naturlig, forventet skritt, men fylt av følelser som har berørt Solveig mer enn hun hadde forestilt seg.
View this post on Instagram
Det øyeblikket da han dro, markerte et før og et etter. Det handler ikke bare om en pakket koffert og en ny by, men om en forandring som endrer balansen i familien. For programlederen var det som å innse at en fase i livet virkelig var over.
Hun beskriver det selv som noe uunngåelig, nesten riktig. Å se sønnen klar til å klare seg på egen hånd gir henne ro, men fjerner ikke tyngden av det farvelet. Hun snakker om ham som en som er i stand til å fly på egen hånd, selv om det var litt nøling i starten, men i riktig retning.
Avskjeden var imidlertid ikke enkel. Da de satte ham av i den nye byen, tok følelsene overhånd. Solveig og datteren Klara klarte ikke å holde tårene tilbake, noe som gjorde det øyeblikket til et av de mest intense de har opplevd sammen.
Nå har hverdagen forandret seg. Huset er blitt stillere, og oppgavene er annerledes. Og nettopp i dette nye rommet dukker det opp en uventet følelse: følelsen av å måtte omdefinere sin egen rolle.
Solveig forteller om det uten å legge skjul på noe. Når barna blir voksne og går sine egne veier, oppstår det en slags tomhet, et behov for å finne en ny mening i hverdagen. Det er ikke ren tristhet, men en overgangsfase som krever tid.
Sammen med ektemannen Kjartan har hun begynt å tenke på hvordan hun skal fylle dette nye kapittelet. Han har allerede valgt å engasjere seg i frivillig arbeid, mens hun fortsatt leter etter den rette retningen og vurderer ulike muligheter.
Mellom nye yrkesprosjekter og personlige endringer befinner Solveig seg i en balanse mellom stolthet og nostalgi. Og i denne blandingen av følelser forteller hun om en virkelighet som mange kjenner seg igjen i: å gi slipp, samtidig som man fortsetter å elske på samme måte.
