Marius Borg Høiby har igjen plassert seg selv midt i offentlighetens lys. Denne gangen ikke gjennom rettsdokumenter, rettsmøter eller korte uttalelser, men gjennom et eget debattinnlegg der han beskriver hvordan saken har rammet ham personlig.
Onsdag kveld valgte han å bryte tausheten. Etter behandlingen i Oslo tingrett, der han også tok ordet for å snakke om egen smerte, kom teksten der han fortalte om presset, belastningen og opplevelsen av å stå i en svært krevende situasjon.
Det er ikke vanskelig å forstå at dette er tungt. Varetekt, isolasjon, overskrifter og en offentlig debatt som aldri helt slipper taket, ville vært brutalt for de fleste. Måneder med spekulasjoner og mediedekning setter spor, uansett hvem man er.
I teksten hans merkes både frustrasjonen og følelsen av å være fanget. Det ligger sinne der. Det ligger fortvilelse der. Og det ligger en tydelig opplevelse av at han selv er blitt presset altfor langt.
Men nettopp derfor er innlegget også vanskelig. For nesten alt handler om Marius Borg Høiby selv.
Han skriver om hvordan saken har påvirket ham. Hvordan mediene omtaler ham. Hvordan han opplever presset. Hvordan situasjonen føles for ham og familien hans. Det som får langt mindre plass, er hvorfor besøksforbudet finnes, hvorfor retten har vurdert gjentakelsesfare etter flere påståtte brudd, og hvordan saken kan oppleves for kvinnene som står i sentrum.
Det er der teksten mister mye av kraften. Ikke fordi det er galt å fortelle om egen belastning, men fordi det blir påfallende hvor lite blikket vendes utover. Når Høiby fremstiller seg som en mann som er hardt rammet av offentlig press, kommer det samtidig svært lite som viser at han forstår hvordan hans egne handlinger og formuleringer virker på andre.
Særlig reageres det på at han igjen trekker den såkalte Frogner-kvinnen inn i offentligheten. Når han skriver at hun «så å si uten unntak» tok kontakt først, kan det lett oppfattes som et forsøk på å skyve ansvar over på henne.
Det gjør innlegget enda mer problematisk. For samtidig som han ber om forståelse for hvor vondt offentlig eksponering er, bidrar han selv til at en fornærmet kvinne igjen blir en del av offentlig debatt.
I saker som handler om besøksforbud, er ansvarsforholdet dessuten helt grunnleggende. Den som er ilagt et besøksforbud, har ansvaret for å overholde det. Det gjelder uansett hvem som måtte ta kontakt først. Dette er også fastslått gjennom rettspraksis.
Derfor holder det ikke å forklare situasjonen med hvem som tok initiativ. Forbudet er der av en grunn. Og ansvaret følger den som har fått det ilagt.
Marius Borg Høiby uttrykker også et ønske om å skjerme sin egen familie. Det er forståelig. Familien hans er i en helt spesiell posisjon, og saken har uunngåelig trukket stor oppmerksomhet mot dem.
Samtidig oppstår det et tydelig paradoks. For når han selv viser til hvor hardt saken rammer familien, og særlig moren hans, løfter han dem også tilbake inn i debatten han sier han ønsker å beskytte dem fra.
Han vet godt at enhver henvisning til hans nærmeste automatisk flytter søkelyset mot kongefamilien. Det er umulig å skille helt. Når han bruker familiens belastning som en del av fortellingen om sin egen situasjon, bidrar han samtidig til den oppmerksomheten han kritiserer.
Dette gjør hele innlegget krevende å lese. Det fremstår som et forsvar fra en mann som føler seg presset opp mot veggen. Den følelsen kan være ekte. Den kan til og med være forståelig. Men det endrer ikke det viktigste: Teksten viser lite av den ansvarserkjennelsen mange venter på.
Det går an å ha medfølelse med et menneske i krise og samtidig mene at vedkommende ikke har forstått alvoret fullt ut. De to tingene utelukker ikke hverandre.
For i denne saken er det ikke nok å forklare hvor vondt alt har vært for ham selv. Mange venter fortsatt på tegn til at han forstår hvordan saken har rammet andre. At han ser mer enn sin egen belastning. At han anerkjenner hvorfor reaksjonene er blitt så sterke.
Først når det skjer, kan Marius Borg Høiby forvente at offentligheten møter ham med mer enn bare kritiske spørsmål.
