Othilie S Burdal ble et av ansiktene seerne virkelig la merke til i «Sommerhytta». Nå, ett år etter TV-eventyret, forteller 49-åringen at deltakelsen fortsatt sitter i kroppen – og at livet etter programmet ikke helt ble som før.
Sammen med datteren Lisen på 22 år flyttet hun inn i den intense realitybobla der maling, snekring, frustrasjon og følelser går hånd i hånd. Mor og datter-duoen fra Horten skulle vise hva de kunne få til på hytta, men endte også med å bli snakket om for noe helt annet enn bare arbeidsinnsatsen.
Det var nemlig vanskelig å ikke legge merke til stilen deres. Mens mange kanskje ville valgt tunge arbeidsbukser og praktiske byggeklær, dukket Othilie og Lisen opp i kjoler, pene gensere og lyse antrekk. De hamret, malte og jobbet hardt – men på sin helt egen måte.
Reaksjonene lot ikke vente på seg. Seerne kommenterte både klærne, personlighetene og det tette båndet mellom mor og datter. For noen ble de et friskt pust. For andre var det nettopp kontrasten mellom byggeplass og elegante antrekk som gjorde dem umulige å glemme.
Othilie, som til daglig jobber som lærer, legger ikke skjul på at oppholdet i «Sommerhytta» gjorde noe med henne. Hun beskriver deltakelsen som mer enn bare et TV-program. For henne ble det en erfaring som endret hvordan hun ser på seg selv.
Før kunne hun være redd for å miste kontrollen. Hun likte å ha oversikt, vite hva som ventet og helst unngå situasjoner der hun kunne dumme seg ut. Alt som lå utenfor komfortsonen, var noe hun gjerne snek seg unna.
Etter «Sommerhytta» er den følelsen blitt annerledes. Othilie forteller at hun har vokst som menneske, og at hun i dag tør mer enn før. Nå er det ikke like skummelt å gjøre feil, prøve noe nytt eller havne i situasjoner der alt ikke blir perfekt.
Hun sier at hun tidligere kunne kjenne på en sterk frykt for å feile. Selv små ting, som å delta i barnas russekonkurranser, kunne bli for mye. Nå har hun derimot fått en ny holdning. Hun hopper heller ut i det, og kan til og med synes det er morsomt å gjøre seg litt til.
Selv om TV-opplevelsen ga henne mye, er det også en sårhet knyttet til det som ble igjen etterpå. Hyttene fra fjorårets sesong skal fortsatt ikke være solgt, noe Othilie har forståelse for, men som hun likevel synes er trist.
Hun peker på at deltakerne tross alt ikke var faglærte håndverkere. Selv om de la sjelen sin i arbeidet og forsøkte å sette sitt eget preg på hyttene, kan det være ting som må gjennomgås og eventuelt rettes opp av fagfolk. For en kjøper kan det bli dyrt dersom feil må utbedres.
Likevel er det ikke bare selve hytta hun savner. Kanskje er det like mye hele følelsen rundt innspillingen. Hverdagen der inne, samholdet, tempoet og den spesielle nærheten mellom deltakerne ble noe hun tydeligvis har båret med seg videre.
Othilie forteller at deltakerne fortsatt har daglig kontakt. Båndet de fikk under innspillingen, forsvant ikke da kameraene ble slått av. Tvert imot virker det som om fellesskapet fortsatt betyr mye for henne.
Hun drømmer nesten om at alle kunne flytte inn i hyttene igjen. Aller helst skulle hun hatt de andre deltakerne enda nærmere i hverdagen. Hun åpner også for tanken om en mulig AllStars-sesong, der gamle profiler kunne fått en ny sjanse til å kjenne på «Sommerhytta»-livet igjen.
Når hun nå ser den nye sesongen, kjenner hun derfor på en blanding av glede og vemod. Det er hyggelig å følge med, men også litt vondt. For Othilie minner programmet henne om en tid hun gjerne skulle opplevd en gang til.
Det er derfor hun sier det rett ut: Det er litt trist å se på den nye sesongen. Ikke fordi hun ikke unner andre opplevelsen, men fordi hun selv så gjerne skulle vært tilbake der – midt i bobla, midt i kaoset og midt i alt som forandret henne.
