Kajsa Rooth (22) har lenge stått i skyggen av storebror Markus Rooth, OL-gullvinner i tikamp, men nå forteller hun om sin egen vei i friidretten, familielivet og hvordan det er å trene side om side med en olympisk mester.
Se og Hør møter Kajsa og moren Mette (51) på en kafé på Nordstrand, midt mellom familiehjemmet og Sportsplassen, som nærmest fungerer som familiens andre hjem. Etter Markus’ OL-triumf for to år siden har Rooth-navnet blitt kjent over hele landet, og både Kajsa og resten av familien har fått en ny hverdag med mye oppmerksomhet rundt friidretten.
Kajsa har drevet med friidrett hele livet, som både storebror Markus og lillesøster Martine (16). Med en tidligere friidrettsutøver som far og en tidligere håndballspiller som mor, lå idretten naturlig til familien. Hun forteller at hun allerede som liten valgte friidrett fordi hun opplevde mest mestring der, og at hun kanskje ikke var like god som lagspiller på andre arenaer.
Hun husker ikke nøyaktig når hun begynte med friidrett, men har konkurranseresultater helt fra hun var syv år gammel. Treningen har alltid vært frivillig, men familien har lagt vekt på fysisk aktivitet. En kort periode prøvde Kajsa håndball, som moren Mette også hadde gjort, men fastlegen grep inn etter at hun hadde brukket flere fingre og halebeinet. Da var det klart at friidrett skulle være veien videre.
Familien trener mye sammen, og det har sjelden vært klassisk søskenkrangling. Kajsa forteller at tidligere kunne de irritere hverandre når de var tett på, men at situasjonen har roet seg nå som Markus bor på Bygdøy med kjæresten Jenny Spetalen. Mette bekrefter at familien er heldig som har tre barn med så lite konflikter, og at de har blitt spart for ungdomsfyll og festkaos.
Kajsa og Markus har aldri rørt alkohol, og Kajsa forteller at mamma alltid sørget for at hun fikk venner på besøk, men under kontrollerte forhold. Valgene hun har tatt underveis har vært preget av ønsket om å satse på idretten, samtidig som hun har hatt et sosialt liv.
OL-gullet til Markus har vært en stor motivasjon for Kajsa i egen satsing. Hun forteller at hun har fulgt med på treningen hans gjennom årene, og at resultatene hans ikke var overraskende, men at det fortsatt føles surrealistisk å se ham som olympisk mester. Observasjonen av Markus’ dedikasjon, progresjon og prioriteringer inspirerer henne til å jobbe hardt selv.
Selv om Markus’ OL-gull gjorde familien Rooth mer offentlig, føler Kajsa ikke at oppmerksomheten har påvirket henne dramatisk. Hun merker derimot at storebror og faren blir gjenkjent på treningsplassen, og at folk legger merke til dem.
Kajsa forteller om et minneverdig øyeblikk fra trening i fjor sommer da en liten gutt stoppet opp og kommenterte at faren til Markus lignet på ham. Slike små episoder viser hvordan idrettsprestasjoner kan skape oppmerksomhet, men også stolthet og inspirasjon i familien.
