Ellen Lidal (62) fra Kongsvinger hadde alltid vært stolt av arbeidet sitt som fengselsbetjent. Etter to tøffe sykdomsperioder og krevende behandlinger oppdaget hun imidlertid at viljen alene ikke var nok til å vende tilbake til jobben hun elsket.
Da behandlingen var avsluttet, var Ellen fast bestemt på å komme raskt tilbake i arbeid. I hodet var hun klar, men kroppen klarte ikke lenger å følge tempoet hun forventet av seg selv.
Hun var rammet av fatigue, en vedvarende utmattelse som ikke forsvinner gjennom søvn eller vanlig hvile. Etter hvert ble konsentrasjonen dårligere, og arbeidsdagene i Kongsvinger fengsel ble stadig vanskeligere å gjennomføre.
– Jeg strakk ikke til. Stadig oftere var jeg så sliten at jeg ikke klarte å konsentrere meg, noe som passet dårlig med en krevende jobb i Kongsvinger fengsel. Det ga meg en følelse av å være udugelig, forteller hun.
Tobarnsmoren hadde allerede vært gjennom underlivskreft og ble erklært frisk i 2001. Ni år senere kom en ny beskjed som snudde livet hennes på nytt.
I 2010 kjente Ellen kuler i begge brystene. Undersøkelsene viste at hun hadde fått dobbeltsidig brystkreft, en uvanlig tilstand som krevde omfattende behandling.
– Det føltes urettferdig å bli rammet to ganger – jeg var livredd!
Veien videre innebar kirurgi, flere krevende runder med cellegift og strålebehandling.
– Da jeg oppsøkte lege ble det raskt oppdaget at jeg hadde dobbeltsidig brystkreft. En tilstand som ikke er vanlig, og som måtte behandles med kirurgi, tøffe runder med cellegift og stråling.
Ellen ble til slutt frisk etter begge kreftsykdommene. Likevel var ikke livet tilbake til slik det hadde vært før.
Ettervirkningene ga henne nervesmerter og en nesten konstant følelse av utmattelse. Enda tyngre var opplevelsen av ikke lenger å kunne prestere slik hun ønsket.
Til slutt ble hun erklært ufør. For Ellen føltes det lenge som om både yrkesidentiteten og en viktig del av hverdagen var blitt tatt fra henne.
I dag ser livet annerledes ut. Sammen med barndomsvenninnen Line Ingebjørg Paulsen (61) driver hun Feelgood-senteret på Kongsvinger, et sted som kombinerer tilpasset trening med sosialt fellesskap.
Ideen begynte da Ellen selv ønsket å trene, men opplevde at tilbudet som passet henne, ble lagt ned.
Ved en tilfeldighet leste hun en artikkel om den tidligere fotballspilleren Dagfinn Enerly. Like under teksten fant hun en knapp hvor interesserte kunne melde seg dersom de ønsket å etablere et lignende Feelgood-senter.
Ellen trykket spontant. Det ene tastetrykket skulle etter hvert åpne døren til en helt ny hverdag.
Feelgood-gründer Truls Nebell (60) tok kontakt med henne. Historien hennes gjorde inntrykk på ham, særlig fordi Ellen fortsatt hadde store ambisjoner til tross for alt hun hadde opplevd.
Hun ønsket ikke bare å finne et tilbud som kunne hjelpe henne selv. Drømmen var å skape et sted som også kunne gi andre mennesker aktivitet, trygghet og tilhørighet.
Ellen visste samtidig at helsen fremdeles satte tydelige grenser. Derfor ble Line en avgjørende del av planene.
De to har kjent hverandre i 55 år. Gjennom barndom, voksenliv, gleder og tunge perioder har vennskapet holdt seg sterkt.
Line fulgte Ellen til behandling på sykehuset og satt ved siden av henne på dagene da situasjonen føltes som aller vanskeligst.
– Hun var med meg når jeg hadde det som verst. Det betydde alt. Jeg visste hvem jeg kunne stole på, sier Ellen rørt.
Da Ellen fortalte at hun ville starte et treningssenter, kom det likevel som et sjokk på venninnen. Line kjente både kreftene og begrensningene hennes bedre enn de fleste.
– Jeg kjørte nesten av veien da Ellen sa hun skulle starte opp, ler hun.
Overraskelsen ble raskt erstattet av entusiasme. Sammen kastet de seg inn i prosjektet og utviklet et samarbeid der de utfyller hverandre.
Feelgood-senteret har nå nesten 500 medlemmer. Det har blitt et felles hjertebarn for venninnene og et viktig møtested for mennesker som ønsker både trening og sosial kontakt.
Innsatsen deres har også blitt lagt merke til. I fjor hedret Truls Nebell dem med prisen «Årets Feelgood-senter».
Blant dem som setter pris på tilbudet, er Kåre Hansen (89), som gjerne kombinerer treningen med en hyggelig samtale. Også Inger Frysjøenden, Anne-Lise Engh og ekteparet Harald og Reidun Rinden har funnet seg til rette i miljøet Ellen og Line har skapt.
Ellen beholder uføretrygden som en nødvendig sikkerhet. Samtidig betyr det mye for selvfølelsen hennes å kunne bidra og oppleve at andre trenger henne.
– Det er bedre å være sliten av å gjøre noe, enn å være sliten av å gjøre ingen ting!
Kroppen krever fortsatt hvile, og Ellen må være forsiktig med hvordan hun bruker kreftene. Likevel opplever hun at kontakten med glade medlemmer også gir henne ny energi.
– Jeg har fått nettverket mitt tilbake. Det skjer noe i livet mitt igjen, sier hun.
Erfaringene har lært henne hvor viktig det er å føle at man hører til. Derfor er senteret utformet for mennesker som kanskje ikke kjenner seg hjemme på et tradisjonelt treningsstudio.
– Vi satser på å lage et miljø som passer alle, der latter, trygghet og mestring står i sentrum. Vi har ikke speil i lokalet. Tanken er at de som trener hos oss skal tenke på helse, ikke kropp.
Ellen trodde en gang at uførevedtaket markerte slutten på det aktive livet hennes. I stedet fant hun en ny oppgave som ga både dagene og erfaringene hennes mening.
– Det sosiale, det å kjenne medlemmene – det gir meg mening, sier hun begeistret.
Med Line ved sin side har Ellen fått tilbake både fellesskapet og livsgleden. Det 55 år lange vennskapet har samtidig blitt drivkraften bak et tilbud som nå betyr mye for et helt lokalsamfunn.
