I flere døgn levde Beate Eriksen, 65, med en voksende uro. De to svarte lapphundene Bless og Venus hadde vært borte siden onsdag kveld, etter at de forsvant fra hytta hennes i Folldal.
Bless er moren til ett år gamle Venus. Et stort letearbeid ble raskt satt i gang, men timene gikk uten sikre observasjoner. For hvert døgn som passerte, ble frykten for at hundene kunne ha havnet i alvorlige problemer sterkere.
Likevel nektet Beate å miste håpet. Hun var overbevist om at de fortsatt levde, og søndag kveld kom endelig beskjeden hun hadde ventet på.
Mor og datter var funnet sammen ved en bekk. Begge var i live og i god form.
En helt spesiell nese fant riktig retning
Sporhunden Craig og hundefører Liv Monica Skadsberg Huse fikk en avgjørende rolle i letearbeidet.
Craig er spesialisert på å finne savnede kjæledyr. Sammen med Liv Monica har han tidligere deltatt i flere leteaksjoner og fått oppmerksomhet for sin uvanlige evne til å skille og følge bestemte lukter.
Denne gangen skulle han forsøke å finne sporet etter to hunder med en helt spesiell betydning for familien.
Da Liv Monica hørte om forsvinningen, tok hun kontakt med en felles bekjent. Så snart det ble bekreftet at hjelpen hennes var ønsket, satte hun seg i bilen og kjørte fra Solør til Folldal.
Fryktet at Venus satt fast
Mens letingen fremdeles pågikk, fortalte Beate hvor fortvilet situasjonen var. Hun opplevde det som en kamp mot tiden og håpet av hele sitt hjerte at begge hundene fortsatt var i god behold.
Det som bekymret henne mest, var det blå båndet Venus hadde på seg da hun forsvant.
Beate fryktet at båndet kunne ha hektet seg fast i busker, røtter eller noe annet i terrenget. Hvis den unge hunden ikke klarte å komme seg løs, mente hun at Bless sannsynligvis ville bli hos henne.
Hun kjente morens sterke omsorgsinstinkt og klarte ikke å forestille seg at Bless ville forlate datteren dersom Venus trengte hjelp.
Det viktigste viste seg å stemme. De to hundene hadde holdt sammen.
Bless betydde enormt mye for Toralv
For Beate er Bless langt mer enn et kjæledyr.
Hunden sto også svært nær Beates avdøde ektemann, skuespiller Toralv Maurstad. I de siste to årene av livet hans fungerte Bless nærmest som en terapihund.
Hun holdt seg ved Toralvs side, fulgte etter ham rundt i hjemmet og viste en omsorg som gjorde sterkt inntrykk på Beate. Toralv var på sin side svært glad i hunden.
Beate mente at den samme omsorgen nå kom til uttrykk i forholdet mellom Bless og datteren Venus. Det styrket troen hennes på at moren ville bli hos ettåringen uansett hva som hadde skjedd ute i terrenget.
Craig startet søket inne i hytta
Da Liv Monica og Craig kom frem, begynte arbeidet i rommene der Bless og Venus hadde oppholdt seg.
Craig fikk undersøke tepper og andre steder hundene hadde vært i kontakt med. På den måten kunne han gjøre seg kjent med lukten deres før søket fortsatte utendørs.
Reaksjonen kom med en gang han ble sluppet ut gjennom døren. Craig fant retningen hundene hadde tatt fra hytta og fulgte sporet videre ut i terrenget.
Den trente nesen kunne ikke bare vise hvor Bless og Venus sannsynligvis hadde beveget seg. Craig kunne også hjelpe letemannskapet med å fjerne store områder fra søkekartet.
Når han ikke fant noen lukt i et område, slapp de andre å bruke verdifull tid der. Når han markerte et tydelig spor, kunne innsatsen flyttes i riktig retning.
Slik ble søkeområdet gradvis mindre.
Sporet dukket opp igjen
Senere fant Craig nye spor ved et hyttetun. Det ga letemannskapet enda en retning å arbeide videre i.
Søket hadde allerede foregått både på bakken og fra luften ved hjelp av drone. Etter flere timers intenst arbeid trengte Craig en pause, og Liv Monica dro tilbake til Beate.
Det skulle vise seg å være tidspunktet da hele situasjonen endret seg.
Telefonen ringte.
En ung kvinne fortalte at hun nettopp hadde sett to svarte lapphunder noen kilometer unna. Liv Monica reagerte umiddelbart og ba Beate bli med ut i bilen.
Nå hadde de endelig en fersk observasjon.
Ventet på den andre siden av bekken
Kort tid senere fikk de øye på Bless og Venus ved en bekk.
Liv Monica forsøkte å komme seg over vannet, men endte med å synke uti til langt opp på lårene. På motsatt side sto de to hundene og ventet.
Da hun kom frem, møtte hun to svært fornøyde lapphunder. De virket glade over å se mennesker igjen og var i overraskende god form etter flere døgn ute.
Beate klarte knapt å forstå at det virkelig var sant. Lettelsen traff henne så kraftig at hun sank ned på bakken.
Bless og Venus fikk mat, vann og store mengder kjærlighet.
For Liv Monica var forandringen i Beates ansikt det sterkeste øyeblikket. Slitenheten og bekymringen som hadde preget henne gjennom letingen, forsvant da hun så hundene i live.
En familie gjenkjente dem ved veien
Hundene ble til slutt oppdaget av en familie langs hovedveien mellom Folldal og Sollia. Området var godt kjent for Beate fra barndommen.
Familien stoppet først fordi de så en sau og en hund ved veien. Da de kom nærmere, oppdaget de hva de faktisk sto overfor.
De hadde sett den offentlige etterlysningen av Bless og Venus og kjente igjen de savnede hundene. Dermed kunne beskjeden sendes videre, og leteaksjonen fikk den avslutningen alle hadde håpet på.
For Beate er det nesten umulig å beskrive hvor mye innsatsen betyr. Hun er overbevist om at utfallet kunne ha blitt et annet uten alle menneskene som stilte opp.
Hele Folldal engasjerte seg
Beate ønsker særlig å takke innbyggerne i Folldal. Venner, lokale beboere og menneskene rundt Folldal bygdetun deltok i arbeidet med å få Bless og Venus trygt hjem.
Hytta som Beate og Toralv har hatt tilknytning til i rundt 30 år, ligger ved Folldal bygdetun i Streitligrenda. Stedet har lenge hatt stor betydning for familien, og etter leteaksjonen har båndet til området blitt enda sterkere.
Beate kommer aldri til å glemme hvordan menneskene i Folldal, ved bygdetunet og i Streitligrenda stilte opp da hun trengte dem som mest.
Hun sender også en stor takk til Craig og Liv Monica for innsatsen deres. Den trente sporhunden bidro til å finne riktig retning og snevre inn et ellers omfattende søkeområde.
Nå skal det bygges gjerde
De dramatiske døgnene har også gitt Beate flere erfaringer hun vil ta med seg videre. Hun er fast bestemt på at noe lignende ikke skal skje igjen.
Det skal settes opp gjerde rundt området, og Venus skal få grundig trening i innkalling. Ettåringen skal øve helt til Beate føler seg trygg på at hun kommer tilbake når hun blir ropt på.
Når Beate oppsummerer hva som ble avgjørende, trekker hun frem den store frivillige innsatsen, Craigs nese og oppmerksomheten rundt den offentlige etterlysningen.
Hun vil spesielt takke Anette Streitlien og Stian Berget, Steffen og Susann Brendryen, Edith Somdal og Anne Eline Streitlien fra Streitligrenda.
Beate nevner også Mari K. Helgesend fra Sollia, som beskrev at hun så hundene i retning mot Sollia. Det var nettopp i det området Bless og Venus senere ble funnet.
Etter flere døgn med uvisshet er mor og datter endelig hjemme igjen. For Beate endte marerittet med øyeblikket hun hele tiden hadde nektet å slutte å tro på.
