Fem uker etter at Olaf Tufte døde, har kona Aina satt ord på livet uten ektemannen. Sorgen er fortsatt overveldende, samtidig som hverdagen på gården ikke har stoppet opp. Dyrene må tas hånd om, oppgavene må gjennomføres og de to barna trenger moren sin.
Den tragiske beskjeden kom 21. juli. Den folkekjære roeren og TV-profilen ble erklært død på Rikshospitalet etter en akutt hjertestans. Han ble 50 år gammel og etterlot seg kona Aina, som også er 50, og parets to barn.
Aina holdt lenge sorgen innenfor familien. Først fem uker etter dødsfallet delte hun sin første offentlige oppdatering om hvordan tiden hadde vært.
«Fem uker har gått. Fem uker med sjokk og en bunnløs sorg. Samtidig har livet fortsatt å kreve sitt. Det praktiske på gården skal gjøres, dagene skal leves – og midt i alt kjenner jeg hvor tydelig Olafs verdier fortsatt er til stede», skrev hun.
Torsdag morgen fortalte hun mer om den tunge perioden på «God morgen Norge». Aina la ikke skjul på at omfanget av det som har skjedd fortsatt er vanskelig å forstå.
«Det er helt overveldende. Jeg tror ikke jeg har klart å ta inn alt som har skjedd. Jeg hadde nok med både meg selv, barna, svigerforeldrene mine og alt det vi sto i», sa hun.
Reaksjonene fra hele landet har samtidig vist henne hvor sterkt Olaf berørte mennesker langt utenfor familien og idrettsmiljøet. Selv ble hun overrasket over hvor omfattende sorgen var blant det norske folk.
«Han var nok enda større enn jeg trodde. Jeg synes jo han er bra, men Norge synes tydeligvis også at han er bra», sa Aina.
Oppmerksomheten har ikke bare vært enkel å håndtere. Mange har søkt etter flere forklaringer på den plutselige døden, og familien har opplevd at det har oppstått rykter og alternative historier om hva som skjedde.
Aina forstår at mennesker ønsker svar når en kjent person dør så uventet. Samtidig understreker hun at familien allerede har delt den forklaringen som finnes: Olaf døde av akutt hjertestans.
«Jeg har forståelse for at folk trenger et svar, men jeg har følt at vi har gitt det svaret som finnes. Når folk lager andre historier, og KI er ikke akkurat den beste vennen for oss. Det kommer mye synsing», fortalte hun.
Det mest følelsesladde øyeblikket kom da hun fikk spørsmål om hva hun savner aller mest ved ektemannen. Da klarte hun ikke lenger å holde tårene tilbake. Svaret var trøsten hun alltid fikk fra Olaf, og den fysiske nærheten mellom dem.
Midt i savnet må Aina også bestemme hvordan livet på Tufte gård skal fortsette. På dette punktet er hun helt tydelig: Driften skal gå videre, og gården skal bestå.
Hun ønsker fortsatt besøkende velkommen og oppfordrer dem til å fylle stedet med liv og glede. Barna har odelsretten, og det Olaf bygget opp skal ikke forsvinne selv om han ikke lenger er der.
Ti dager etter dødsfallet, fredag 31. juli, ble Olaf Tufte gravlagt fra Horten kirke. Kirken var fullsatt da familie, venner og andre sørgende tok et siste farvel med rolegenden.
Under begravelsen holdt Aina en personlig tale til mannen hun hadde delt livet med. Ordene hennes gjorde sterkt inntrykk på de fremmøtte, og svært få klarte å holde tårene tilbake.
«Du elsket hele meg, med hele deg. Jeg ble sett, møtt, utfordret, tatt vare på og bygget opp av deg. Hver gang øynene våre møttes, følte jeg den største tryggheten i at jeg var elsket. Det var en enorm kjærlighet i øynene dine. Jeg var aldri i tvil om at du elsket meg», sa hun i talen.
Sorgen etter Olaf handler ikke bare om tapet av en ektemann og far. Norge mistet samtidig sin mestvinnende roer gjennom tidene, med en karriere som inneholdt noen av de største prestasjonene i norsk idrettshistorie.
Tufte vant to olympiske gullmedaljer i singlesculler. Den første kom i Aten i 2004, mens han forsvarte posisjonen på toppen med et nytt gull i Beijing fire år senere.
OL-samlingen hans inneholdt også sølv fra Sydney i 2000 og bronse fra Rio de Janeiro i 2016. Begge disse medaljene ble tatt i dobbeltsculler.
Merittlisten gjorde ham til Norges mestvinnende roer både nasjonalt og internasjonalt. Han vant verdenscupen sammenlagt i singlesculler i 2001, 2004 og 2009. I dobbeltsculler gikk han til topps i verdenscupen i 1999 og 2000.
Noen dager etter dødsfallet møtte flere mennesker opp ved roklubben med roser. Blomstene ble et synlig uttrykk for sorgen og respekten rundt en idrettsutøver som i flere tiår hadde representert Norge på det høyeste nivået.
For Aina og barna er tapet langt mer privat. De skal nå forsøke å finne en vei videre uten mannen som ga dem trygghet, kjærlighet og støtte. Samtidig finnes han fortsatt i verdiene, minnene og gården familien er fast bestemt på å føre videre.
