Da klokkene ringte over Oslo 9. september, samlet Norge seg for å ta et siste farvel med kong Harald. Inne i Oslo domkirke ventet en seremoni som fulgte de kongelige tradisjonene, men som samtidig føltes varm, nær og personlig.
Det var ikke bare de velkjente salmene som satte stemningen. Valget av tekster, sanger og artister tegnet et bilde av Harald som menneske – ikke bare som landets konge.
Nå opplyser Slottet at den personlige tonen var et resultat av et nært samarbeid. Kong Haralds familie deltok i forberedelsene og var med på å bestemme hvordan nasjonens avskjed skulle utformes.
– Kong Haralds nærmeste familie og kirken har sammen laget en ramme for gravferden. Det er lagt vekt på å skape en seremoni som inkluderer folkekjære tekster, salmer, sanger og musikere når nasjonen samles for å minne kong Harald, skriver Slottet.
Dermed lå det familiens egne tanker bak flere av øyeblikkene som gjorde sterkest inntrykk. Midt i den offisielle rammen fikk publikum også møte en mer privat side av kongen.
Om Harald selv hadde gitt uttrykk for bestemte ønsker til gravferden før han døde, er ikke kjent. Slottet har foreløpig ikke ønsket å svare på dette.
Folkevisen som fortalte hvem han var
Et av de mest omtalte valgene var «Jørgen Hattemaker» av Alf Prøysen. Sangen ble framført av Åge Aleksandersen og Tuva Syvertsen, med Andreas Aase på gitar.
Kombinasjonen overrasket mange, men traff samtidig rett inn i forestillingen om Harald som folkekonge. Teksten løfter fram likheten mellom mennesker, enten man befinner seg øverst eller nederst på samfunnsstigen.
Kommentator Sigrid Hvidsten ble særlig slått av at familien og kirken hadde valgt nettopp denne sangen.
– Det som virkelig slår meg i bakken, er valget av Prøysen og «Jørgen Hattemaker». At den er valgt, sier så utrolig mye om kong Harald som person, sa hun mens gravferden pågikk.
For Hvidsten handlet innslaget om nærheten Harald klarte å skape til mennesker med svært forskjellige liv og roller.
– Han var konge, men hadde likevel en nærhet og varme til alle, uansett hvilken posisjon de hadde i det norske samfunnet. «Gresset er grønt for alle», synger Prøysen. Jeg liker også valget av Åge Aleksandersen. Han er jo på en måte folkekongen han også.
Valget av Aleksandersen forsterket derfor budskapet i teksten. En av landets mest folkekjære artister fikk oppgaven med å synge farvel til kongen som gjennom hele livet hadde lagt stor vekt på fellesskap.
Trodde knapt på forespørselen
For Åge Aleksandersen kom oppdraget uventet. Artisten fortalte etter gudstjenesten at han ble svært overrasket da spørsmålet om å delta først kom.
Han har stått foran store folkemengder og vært med på utallige betydningsfulle begivenheter gjennom sin lange karriere. Likevel var opplevelsen i Oslo domkirke vanskelig å sammenligne med noe annet.
– Jeg må si at det jeg opplevde i kirken i dag, det tok meg veldig. Jeg har vært med på mye, men dette var noe helt, helt annet, sa Aleksandersen etter seremonien.
Ordene kom fra en tydelig berørt artist. Oppgaven hadde vært større enn en vanlig musikalsk opptreden – han hadde fått være med på å bære fram hele landets avskjed.
Storesøsterens hånd på Sverre Magnus
Også under «Abide with me» ble følelsene synlige i kirkerommet. Salmen skapte et av dagens mest sårbare øyeblikk, og flere av gjestene klarte ikke å holde tårene tilbake.
Statsminister Jonas Gahr Støre ble sett mens han tørket ansiktet flere ganger. Like ved sang finansminister Jens Stoltenberg med på salmen.
I kongefamiliens rekker utspilte det seg samtidig en stille scene mellom kong Haralds barnebarn. Kronprinsesse Ingrid Alexandra vendte seg mot lillebroren prins Sverre Magnus og la en støttende hånd på skulderen hans.
Bevegelsen var rask og ordløs, men viste hvordan søsknene forsøkte å holde hverandre oppe gjennom avskjeden med bestefaren.
Etterpå deltok Ingrid Alexandra i refrenget. Bildene av kronprinsessen som sang, ga publikum et nært innblikk i en sorg som ellers ble møtt med stor kongelig kontroll.
Gammel hyllest fikk en ny betydning
Allerede ved åpningen av gravferden ble forbindelsen til Haralds private liv tydelig. Koret framførte «No stig vår song», med tekst skrevet av Edvard Hoem.
Verket var opprinnelig laget til kong Harald og dronning Sonjas 70-årsdager i 2007. Den gangen markerte sangen en feiring av kongeparet og livet de hadde bygget sammen.
Under gravferden var situasjonen en helt annen. De samme ordene ble nå sunget mens Sonja satt igjen uten mannen som hadde vært ved hennes side gjennom flere tiår.
Slik ble musikken en bro mellom glede og sorg. En sang skrevet til deres felles jubileum fikk avslutte Haralds livsreise og følge dronningen gjennom den siste offentlige avskjeden.
En seremoni med familiens fingeravtrykk
Programmet viste hvor bevisst det var arbeidet med å forene det høytidelige og det folkelige. Alt foregikk innenfor den verdige rammen en kongelig gravferd krever, men valgene var ikke fjerne eller utilgjengelige.
Prøysens ord handlet om at alle mennesker har samme verdi. Aleksandersens stemme ga sangen en gjenkjennelig folkelig kraft. Hoems tekst hentet fram historien mellom Harald og Sonja, mens «Abide with me» åpnet for den sorgen familien og nasjonen delte.
Til sammen ble innslagene et portrett av kongen. Ikke et portrett malt med titler og seremonielle symboler, men gjennom musikk som fortalte om varme, fellesskap og nærhet.
Det var også dette Slottet ønsket å få fram: Da landet samlet seg for å minnes Harald, skulle seremonien inneholde tekster og utøvere som folket selv hadde et forhold til.
Hele Norge fulgte avskjeden
Inne i Oslo domkirke satt den norske kongefamilien sammen med kongelige gjester fra flere land. Også statsoverhoder, politikere og representanter for det offisielle Norge var på plass.
Utenfor kirken hadde enorme folkemengder samlet seg. Mer enn 100 000 mennesker sto langs gatene for å følge prosesjonen gjennom Oslo.
Noen holdt blomster i hendene. Andre hadde tatt med norske flagg eller personlige hilsener. Mange sto helt stille da båren passerte, i visshet om at dette var siste gang kong Harald ble ført gjennom hovedstadens gater.
De som ikke kunne møte opp, fulgte begivenheten gjennom TV-skjermen. Oppslutningen ble historisk.
Nesten 2,3 millioner mennesker mellom 2 og 79 år var innom NRKs hovedkanal og NRK Super under dekningen. Det var det høyeste registrerte tallet noensinne.
Rekorden viste hvor bredt sorgen traff. Gravferden var både kongefamiliens private farvel og en nasjonal hendelse som samlet seere på tvers av alder og bosted.
Den siste reisen til Akershus
Etter at gudstjenesten i Oslo domkirke var avsluttet, ble kong Haralds båre ført videre til Akershus festning.
Prosesjonen ga folket en siste anledning til å vise sin respekt. Langs ruten sto menneskene tett mens kongen foretok sin siste reise gjennom byen han hadde representert hele sitt voksne liv.
Harald ble deretter stedt til hvile i en sarkofag i Det kongelige mausoleum.
Bak de historiske rammene lå familiens tap. Dronning Sonja tok farvel med ektemannen, kong Haakon og prinsesse Märtha Louise mistet faren sin, og barnebarna måtte gi slipp på bestefaren.
Det var deres minner og ønsker som hadde bidratt til å forme seremonien. Derfor føltes musikken så personlig. Derfor fikk folkelige stemmer plass mellom de kongelige ritualene.
Gravferden fortalte historien om en monark, men den lot samtidig Norge se mannen familien kjente. Det ble deres siste hilsen til Harald – og et farvel millioner av mennesker aldri kommer til å glemme.
