Da kong Harald døde 28. august 2026, 89 år gammel, lå det allerede mange offentlige refleksjoner om livets slutt bak ham. Han hadde snakket om sorg, sykdom og døden som ung kronprins. Som eldre konge kunne han også spøke med sarkofagen som en dag skulle bli hans siste hvilested.
Nå hviler han i Det kongelige mausoleum på Akershus slott, samme sted som foreldrene og besteforeldrene. Dobbeltsarkofagen som er laget for ham og dronning Sonja, kom på plass i september.
Men tankene om at livet en dag skulle ende, hadde Harald satt ord på mer enn 35 år tidligere.
En desemberdag før alt forandret seg
Den 13. desember 1990 tok kronprins Harald imot til intervju på kontoret sitt på Slottet. Han var 53 år og hadde allerede overtatt mange av oppgavene til faren, kong Olav.
Olav, som da var 87, hadde fått slag tidligere samme år. Litt over en måned etter intervjuet døde han. Dermed ble Harald Norges konge.
I samtalen den desemberdagen ble det også snakket om sorg. For Harald var det ikke et fjernt tema. Han hadde opplevd å miste moren mens han fremdeles var tenåring, og fortalte at det kunne hjelpe å snakke med noen når livet var tungt.
Han beskrev sykdom og død som noe mennesket ikke kunne skille fra selve livet.
– Sykdom og død hører med til livets gang, sa kronprinsen.
Harald mente dessuten at mennesker før i tiden hadde hatt et mer naturlig forhold til døden. Han avsluttet refleksjonen med en erkjennelse som senere skulle få en annen tyngde:
– Det eneste som er sikkert i alle menneskers liv, er jo at vi skal dø en gang.
Mistet moren som 17-åring
Kronprinsesse Märtha døde av kreft i 1954. Hun ble bare 53 år gammel, og sønnen Harald var 17.
Moren hadde vært et samlingspunkt i familien. Da hun gikk bort, var Harald fortsatt skolegutt. Tapet kom dermed lenge før han selv skulle møte alderdommens sykdommer og begrensninger.
Tre år senere, i 1957, døde bestefaren kong Haakon. I januar 1991 mistet han også faren, kong Olav.
Da Harald overtok tronen, var han blitt like gammel som moren hadde vært da hun døde: 53 år.
Etter Olavs gravferd gikk kongefamilien i prosesjon fra Oslo domkirke til Akershus slott. Harald og Sonja ble fulgt av daværende kronprins Haakon og prinsesse Märtha.
Senere møtte familien folket fra Slottsbalkongen. Der begynte de fremmøtte spontant å synge «Ja, vi elsker».
For Harald falt begynnelsen på kongsgjerningen sammen med enda et nært tap.
Sorg fulgte også de senere årene
Gjennom de drøye 35 årene som konge fikk Harald gjentatte påminnelser om hvor sårbart livet er.
Ari Behns bortgang første juledag 2019 rammet både ham og resten av familien hardt. Et bilde fra tiden etter dødsfallet viser kongen som omfavner Aris mor, Marianne Behn.
Harald og Sonja deltok også i gravferden til Rolf Berntsen, Mette-Marits stefar. Berntsen hadde giftet seg med Marit Tjessem i 1991.
Sorgen var dermed noe kongen møtte både gjennom egne tap og ved å være til stede for andre familiemedlemmer.
Samtidig skulle han selv gjennom flere alvorlige sykdomsperioder.
Ville være åpen om sykdom
I 2003 ble Harald operert for kreft i urinblæren på Rikshospitalet. To år etter fulgte en omfattende hjerteoperasjon.
Senere fikk han skiftet hjerteklaff. I 2024 ble en permanent pacemaker operert inn.
De siste leveårene inneholdt også flere infeksjoner og sykehusopphold. Kongen ønsket likevel ikke å holde sykdommene skjult. Han tok til orde for åpenhet og uttrykte stor tillit til legene og det norske helsevesenet.
For ham kunne man snakke ærlig om helsen, også når den sviktet.
Den samme åpenheten preget refleksjonene hans om hva som skulle skje når behandling ikke lenger kunne hjelpe.
Trakk en tydelig grense
Harald Stanghelles bok «Kongen forteller» kom i 2020, etter elleve lengre samtaler med kongen. Et av temaene var aktiv dødshjelp.
Harald brukte uttrykket «skremmende perspektiv» om utviklingen. Han skilte mellom å avslutte behandling når det ikke lenger fantes håp, og å gjøre noe aktivt for å avslutte et menneskeliv.
På det siste spørsmålet var standpunktet klart:
– Aktiv dødshjelp – nei, slo kongen fast.
At han betraktet døden som en naturlig del av livet, betydde altså ikke at han mente alle måter å møte den på var like.
Han kunne være alvorlig og bestemt i slike spørsmål. Men når samtalen gjaldt hans egen fremtidige grav, fant humoren også veien inn.
Åpnet festtalen med «sarkofag»
Den 24. oktober 2024 samlet gjestene seg til den tradisjonsrike stortingsmiddagen på Slottet.
Bare noen måneder tidligere hadde Harald vært alvorlig syk under en privat ferie i Malaysia. Han var blitt fraktet hjem til Norge med et medisinsk evakueringsfly.
Under middagen denne høsten viste han likevel at humoren var på plass.
Regjeringen hadde foreslått 20 millioner kroner til sarkofagen for kongen og dronning Sonja, som senere ble 89 år. Harald valgte å bruke nettopp dette som inngang til talen.
Det første ordet var:
– Sarkofag.
Deretter takket han myndighetene for «omtanken i det hinsidige».
– Jeg håper det blir godt polstret så oppholdet blir behagelig. Vi skal jo være der en stund, sa kongen.
Han rundet av åpningen med en velkomst som holdt fast ved den samme spøken:
– Og med det ønsker Dronningen og jeg, i levende live, velkommen til oss på Slottet.
Selv planleggingen av hans egen grav kunne dermed bli en anledning til å få gjestene til å smile.
Gravstedet var bestemt
Harald visste hvor han en dag skulle gravlegges. Det kongelige mausoleum under Slottskirken på Akershus slott rommer allerede to tidligere generasjoner.
Der ligger kong Haakon og dronning Maud i en hvit marmorsarkofag. Kong Olav og kronprinsesse Märtha hviler i en annen.
Den nye dobbeltsarkofagen for Harald og Sonja ble planlagt og utformet mens kongen fremdeles levde. Den skulle plasseres ved siden av de eksisterende gravstedene.
Da planene ble kjent, svarte Harald med humor. Bak bemerkningene lå likevel den samme erkjennelsen som han hadde uttrykt på kontoret sitt i 1990:
– Vi skal jo dø en gang.
Det siste hvilestedet var ikke et tema han unnvek. Han forholdt seg til det både praktisk og personlig.
Fulgte den samme veien som faren
Mer enn 35 år etter at Harald hadde fulgt kong Olav til graven, var det hans egen båre som ble ført fra Oslo domkirke til Akershus slottskirke.
Under avskjeden hilste kong Haakon, Sveriges kong Carl Gustaf og Danmarks kong Frederik til båren.
Etter gravferdsseremonien og en privat seremoni på Akershus ble båren senket ned i mausoleet. Harald kom dermed til gravstedet der foreldrene allerede hvilte.
Senere i september ble sarkofagen han selv hadde spøkt om, satt på plass. Der hviler han nå.
Et fartøy formet i grønn stein
Snøhetta har tegnet dobbeltsarkofagen, som også er laget for dronning Sonja.
Utformingen henter inspirasjon fra Haralds nære forhold til sjøen og fra eldre tiders skipsbegravelser. Med avrundet bunn har den fått formen til et fartøy.
Steinen er grønnlig olivin fra Sunnmøre. På lokket er kongekronen, rikseplet, septeret og rikssverdet gjengitt i bronse. Kongevåpenet vises ved fotenden.
Ved siden av sarkofagene til foreldrene og besteforeldrene står dermed et gravminne som også bærer noe av Haralds egen historie.
Ordene fra desemberdagen i 1990 står igjen. Den gangen var han en 53 år gammel kronprins som snakket om det alle mennesker har til felles. Senere ble han kongen som kunne møte tanken på sitt eget siste hvilested med en spøk.
