Hedda Kise lever igjen et aktivt yrkesliv. Hun utvikler team og ledere, lager billedkunst, skriver og holder foredrag. Derfor er det vanskelig å forestille seg at hun en gang fikk beskjed om at hun aldri ville kunne jobbe igjen.
Snart 20 år har gått siden en svulst dypt inne i hodet førte til to krevende operasjoner og en lang rehabilitering. Den tidligere TV-programlederen måtte blant annet arbeide for å få språket tilbake.
– Det var jo heldigvis feil. Jeg jobba knallhardt. Men jeg har også hatt flaks. Det er kombinasjonen, da. Hardt arbeid og flaks.
I dag er Hedda 53 år. På kjøkkenet hjemme slipper store vinduer inn dagslyset, og hun snakker om en fremtid som fortsatt skal romme nye erfaringer.
– Jeg håper at jeg fortsatt utvikler meg. Det er det jeg synes er spennende med å leve.
Nå venter også en mulig flytting. Huset som har vært familiens hjem i mange år, er lagt ut for salg.
Men før neste kapittel begynner, ligger det en historie bak henne om å kjempe for å bli hørt, overleve alvorlig sykdom og finne andre måter å bruke evnene sine på.
Visste tidlig hva hun ville
Hedda bestemte seg som ung for at journalistikken var veien hun ønsket å gå. Allerede i åttende klasse utfordret hun seg selv ved å gå inn i lokalavisen Varden og spørre om sommerjobb.
Hun hadde ingen ferdig tekst å legge frem. Likevel presenterte hun seg med selvtillit.
– Jeg sa bare: «Jeg er skikkelig god til å skrive», ler hun.
Motet handlet ikke om at hun var uten frykt. Hun hadde bestemt seg for å gjøre ting hun syntes var skumle.
– Jeg er fortsatt like redd, men jeg gjør det jeg er redd for!
Etter en periode i NRK kom hun til TV 2 mens hun fremdeles var i 20-årene. Der fikk hun tidlig ansvar både som programleder og nyhetsanker.
Som 24-åring ledet hun «God morgen Norge». Hun hadde også «God kveld Norge», og arbeidsbelastningen var stor.
– Jeg er jo veldig stolt av at jeg var 24 år da jeg var programleder i «God morgen Norge». Vi hadde lengre sendinger enn i dag, og så hadde jeg «God kveld Norge» i tillegg. Så det var jo veldig hardt. Men det var utrolig bra læring, vedgår hun.
I 1999 var hun blant annet å se sammen med Anne Merete Hagnæss i morgensendingen. Kommunikasjon og formidling var blitt selve levebrødet hennes.
Fire døtre på under syv år
Også ønsket om en stor familie kom tidlig. Da Hedda var 15–16 år, sa hun at hun ville ha fire barn.
Hun fikk nettopp det: Alva, nå 27, Vivil, 25, og tvillingene Fryd og Ylvali, begge 20.
Alle fire kom til verden i løpet av mindre enn syv år. Allerede etter fødselen til datter nummer to kjente Hedda at kroppen ikke fungerte slik den skulle.
Hun søkte hjelp hos fastlegen, men opplevde at bekymringen hennes ikke ble tatt på alvor.
– Jeg hadde gått i fire-fem år til legen. Etter at tvillingene ble født mente hun at jeg hadde svangerskapsdepresjon, sier Hedda.
Forklaringen stemte ikke med hennes egen opplevelse.
– Jeg følte meg jo ikke deprimert. Jeg bare følte at det var noe galt med hjernen min.
Det var en følelse hun ikke klarte å legge bort. Etter hvert leste hun om symptomer på MS og ba om en MR-undersøkelse av hodet.
Telefonen som endret alt
Da Hedda tok opp ønsket om undersøkelse, opplevde hun først at legen lo.
– Først så lo legen. Og så tok hun hånden min og sa: «Vet du hva, Hedda? Det synes jeg var en veldig god idé. For nå er du redd.»
Hedda forteller at legen forventet et resultat uten funn. Selv ble hun stadig dårligere.
Ti dager etter MR-undersøkelsen ringte telefonen. Samtalen fikk en helt annen alvorlighetsgrad enn de tidligere legebesøkene.
– Legen spurte hvor jeg var, om jeg kjørte bil, og sa: «Ikke kjør bil.» Så sa hun at Rikshospitalet ventet på meg, forteller Hedda.
Bildene hadde vist en svulst dypt inne i hodet. Hun måtte opereres.
Det første inngrepet fjernet ikke alt. Etterpå lå hun på intensivavdelingen, svært medtatt og usikker på om hun hadde krefter til å fortsette.
Når hun ser tilbake på det som skjedde, sier hun:
– Det er et under at jeg lever.
Kirurgen ba om å få prøve igjen
Fire dager etter den første operasjonen kom kirurgen til Hedda. Han ønsket hennes tillatelse til et nytt forsøk.
Hun husker at hun først svarte nei.
– Han ville ha tillatelse til å prøve en gang til. Jeg husker at jeg sa: «Nei takk. Jeg tror jeg tar kvelden, jeg. Det er greit nå», forteller hun.
Hun hadde hørt andre pasienter streve med å gjøre seg forstått etter alvorlige hjerneinngrep. Det hun opplevde rundt seg, gjorde henne redd for hva et nytt inngrep kunne innebære.
– Jeg tenkte at det var verre enn å dø, forteller hun.
Så sa kirurgen noe som endret avgjørelsen hennes. Det er en setning hun nesten daglig har vendt tilbake til siden.
– Han sa noe som jeg har tenkt på nesten hver dag siden: «Men Hedda, du har jo barn.» Og ja, jeg hadde jo barn. Selvfølgelig måtte han få gjøre et forsøk til, sier hun.
Hjemme var fire små jenter avhengige av henne. Tvillingene var bare ett år og to måneder gamle. De eldste var seks og åtte.
Tanken på at de kunne miste moren, gjorde at hun samtykket til enda en operasjon.
Måtte øve opp språket
Det andre inngrepet gikk bra. Deretter begynte en lang og krevende periode med rehabilitering.
Hedda var i opptrening i mer enn ett år, blant annet på Sunnaas. En av de store utfordringene var å snakke.
– Jeg slet veldig med å snakke, så jeg måtte trene opp det.
For en kvinne som hadde levd av ord, intervjuer og direktesendinger, innebar det en omfattende forandring.
Ett år og tre måneder etter operasjonen kom vurderingen om at hun aldri ville vende tilbake til arbeidslivet. Den skulle vise seg å være feil.
Hedda arbeidet hardt for å komme videre. Samtidig er hun tydelig på at resultatet ikke bare skyldes egen innsats. Hun mener også at hun har vært heldig.
Plager med språk, lys og lyd gjorde at hun måtte finne nye måter å formidle på.
– Jeg levde jo av kommunikasjon og var programleder. Og da begynte jeg å lete etter andre måter å kommunisere på.
Kunsten åpnet en annen vei
Letingen førte henne til billedkunsten. Da ordene var vanskelige, kunne hun utforske andre uttrykk.
I dag er kunst en viktig del av yrkeslivet hennes, sammen med arbeidet som team- og lederutvikler og forfatter. Hun holder også foredrag om hvordan man kan håndtere sykdom og livskriser.
Hun lever fortsatt med kronisk migrene og trigeminusnevralgi, en tilstand som gir smerter i ansiktet.
Veien tilbake har dermed ikke betydd at alle helseutfordringer er borte. Likevel har hun bygget opp en arbeidshverdag med flere ulike oppgaver og uttrykksformer.
Hun har også vært tilbake i TV-ruten. I 2017 deltok hun i «Skal vi danse» med Ivo Havranek, 38. Konkurransen tok slutt for hennes del etter to uker.
Fem år tidligere, under TV 2s 20-årsjubileum i Bergen i 2012, ble hun fotografert mens hun ga Harald Rønneberg, nå 53, et kyss på kinnet. Ved siden av sto en smilende Katrine Moholt, også 53.
Døtrene har fått sine egne liv
Jentene som var små under sykdomsperioden, er nå voksne.
Alva er gift og har etablert seg i Australia som klinisk ernæringsfysiolog. Vivil, som tidligere er omtalt som bosatt i Sandvika, har nylig flyttet til Høvik. Hun sitter i styrene til Magetarmforbundet og Unge Funksjonshemmede.
Fryd og Ylvali planlegger å reise til Trondheim etter jul for å studere. Selv om de er tvillinger, beskrives de som svært forskjellige.
Hedda følger utviklingen deres med glede.
– Det er så gøy. Jeg er så stolt av alle fire, sier hun varmt.
Dermed endrer også livet hjemme seg. Familien går inn i en fase der døtrene i større grad bygger sin egen hverdag, og Hedda kan tenke nytt om hvor hun selv vil bo.
Villaen er lagt ut for salg
Etter skilsmissen i 2010 flyttet Hedda tilbake til Bærum sammen med døtrene.
I 2014 fant hun huset på Bekkestua. Det har siden vært familiens faste base, men nå er eiendommen ute på markedet med en takst på 26,5 millioner kroner.
Ved artikkelens ferdigstillelse var villaen fortsatt ikke solgt.
Siden 2018 har Hedda vært sammen med Mats Kristensen, 52. Han jobber som lederutvikler og foredragsholder og har to barn fra før.
Det første året beholdt Mats sin egen leilighet. Likevel ble Bekkestua-huset tidlig stedet der de delte hverdagen.
– Hvis Mats skulle ha noe håp om å se meg, var det lurt å bare flytte inn, sier Hedda med et smil.
Nå planlegger de neste steg sammen. Hvor de skal slå seg ned, har de ennå ikke bestemt.
Vurderer både sjøen og byen
Son og Åsgårdstrand er to steder Hedda liker. Samtidig kan en leilighet i Oslo sentrum være et alternativ.
Paret har allerede en hytte på en liten øy i Oslofjorden, der de tilbringer store deler av sommeren.
På hytta på Killingholmen samlet de venner til fest i 2021. Blant gjestene var Anette Bøe, Elisabeth Werp, Jorunn Håtun Sætre, Bjørg Thorhallsdottir, Erlend Elias, Aurora Gude, Ingeborg Myhre, Hussain El Haddaoui, Otto Robsahm og Brynjar Meling.
Når Hedda beskriver hva hun ønsker seg fremover, er det nærheten til naturen, familien og vennene som går igjen. Hun vil bruke kroppen, ha gode dager og fortsette å lære.
– Jeg har sånne drømmer som egentlig bare handler om å være ved havet eller på fjellet, stille og rolig. Ha en hyggelig dag, bruke kroppen, spise reker og være sammen med venner og barna våre. Og selve lykken er å lære noe nytt og skape noe som er til nytte for andre, sier hun.
